On a visionary flood of alcohol

 Alkohol blir nedsnakka på alle fronter selvfølgelig. Og så klart med rette. Alkohol ødelegger mye. Familier går nedenom på grunn av at forsørger(ne) drukner i sitt rusbehov og knekker økonomien deres. Pluss at alkohol forårsaker også mange voldsepisoder i små og store byer.

Alkohol er blitt brukt i ualminnelige tider - men ikke så destruktivt som nå.
Store medisinske leksikon (på nett) skriver blant annet at:
"Alkohol er det mest vanlige rusmidlet i Norge og i den vestlige verden. Bruken har vært kjent i flere tusen år. 
Arkeologiske utgravninger tyder på at det allerede for åtte tusen år siden ble brygget øl i Kina, og at vin var kjent i Det gamle Egypt for rundt seks tusen år siden."
Sitat slutt

Jeg har sjøl en far som var alkoholiker - til tider voldelig og han ble psykiatrisk syk av sitt alkoholmisbruk så jeg kjenner til baksidene av rusmidlet. Min mor fortalte historiers om ham som ville gitt min blogg 21-års grense, minst, om jeg hadde referert henne her.
Men min smarte, meget intelligente og nydelige mor kasta heldigvis ut drittsekken mot slutten av 50-tallet, og jeg fikk en betydelig bedre tilværelse etter det.
Men min fortid er ikke hensikten med dette innlegget.

Poenget er at det er visse goder med alkohol også. Et par-tre glass vin med papir og penn eller ved en PC - mens man forsøker seg på litt poesi, eller romanen som aldri ser ut til å bli ferdig, eller den herlige novellen man begynte på forrige helg eller teksten man har lovet bort til et rock and roll band innen neste uke - er en annen side av alkohol-historien..

Et par tre vinglass hjelper virkelig den kreative prosessen.
Uten tvil! Tankene får skylapper og man klarer å konsentrere seg om den deilige formuleringa av enkelte ord og setninger man skrev for en stund siden i et lukket rom, hvor bare de små tingene du vil skrive om finnes.
Spesielt når man våkner neste morgen og ser over sine notater fra forrige kveld - og tenker: "Jøss, har jeg skrevet det?"

Tenk hvor mye kunst som blir laget i en mild alkoholrus! Poesi, malerier, sanger, låtlyrikk, you name it!

Til og med nydelige små babyer  kan komme ut av en liten runde med en rødvin eller to. men det er kanskje en annen sak...

Men - selvfølgelig. Blir det for mange glass minker kreativiteten og man begynner å konsentrere seg om andre ting..

On a visionary flood of alcohol
It's coming through a crack in the wall
On a visionary flood of alcohol
From the staggering account
Of the Sermon on the Mount
Which I don't pretend to understand at all

Leonard Cohen,Democracy, fra albumet The Future 1992

Dagen popmusikk i høreapparatet til en Sølvrev...

Musikk er egentlig en underlig ting.
Man kan sitte hjemme med et kjært gammelt album med for eksempel Leonard Cohen, Bob Dylan eller Ole Magnell - lukke øynene og bade i nydelig musikk og låtlyrikk.
Men man kan også advare vennlige, koselige og forståelsesfulle naboer at i kveld blir det ikke fullt så mye låtlyrikk, men desto mer trøkk - som for eksempel Black Sabbath og/eller Led Zeppelin.
Sånn var det tidligere når Sølvreven var yngre og litt høy og mørk...

Men musikk brukes, eller misbrukes også noen ganger av snakkemaskiner på radio som kan holde på i timevis med intetsigende pjatt om uvesentligheter, og som bruker musikk mellom ordflommene for å trekke pusten - og for å gi lytteren endelig en liten pause. Enkelte ganger får de det ikke helt til, så de må snakke midt i låta eller fade den ut før den er ferdig.

Det finnes mange musikk-sjangre - og mange undersjangre av sjangre og undersjangre av dem igjen. Sjøl har jeg aldri likt begrepet sjangre. Musikk er musikk har jeg alltid tenkt - helt fram til de siste årene. 

Ny musikk i dag synges stort sett av ei ung og søt jente uten etternavn, kompet av et par datamaskiner. Musikken er "komponert" av unge programmører på gutterommet - og låtene ligner til forveksling på hverandre. Jeg må kanskje legget til alternativet; "programmører på jenterommet" så ingen føler seg krenka og/eller forbigått når de leser dette... 😉

Det virker som det ikke er noen som tør gå utenfor opptråkkede løyper i dagens populærmusikk. Alle utøvere har et vakkert ytre, skinnende hvite tenner og like pene sangstemmer som alle andre artister rundt samme alder.
I gamle dager hadde man mange artister som gikk utenfor løypene, og det er på den måten musikk utvikler seg!

Er det noen som tror at artister som Neil Young, Leonard Cohen, Janis Joplin, Ole Paus eller Bjørn Eidsvåg hadde kommet gjennom nåløyet til The Voice eller Idol i dag?
Eller hva med Bob Dylan eller Tom Waits?

Jeg liker å høre på vokalister som vet hva teksten de synger handler, om og mener det alvorlig - backa av ekte instrumenter og ikke programmerte datamaskiner som looper noen rytmiske greier som "spilles" av programmører.

Noen artister er musikere som spiller sine instrumenter og andre er pengemaskiner som er, som Zappa sang om i 1966 - only in it for the money...

Men uansett. Det finnes hundrevis av sjangre når det gjelder musikk - og alle har kommet og gått og endra seg for hvert år - eller tiår. Men som en gammal surpomp føler jeg at ny popmusikk er grei nok når det gjelder søte små piker (uten etternavn) som synger pent, men at det er pakka inn i 00011100 - altså DATAmaskin-generert backing er det om irriterer meg...
Vel at merke: Jeg er ikke imot data eller EDB som det het en gang.  Jeg starta med data mens det het MSDOS og Windows var ennå ikke funnet opp - men det jeg er imot er at det kalles musikk det disse nullene og ettallene klarer å lirke fram ved hjelp av flinke programmører.

Se også blogginnlegget Bob Dylan 70 år