18 mai 2024

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜

29 mai 2023

Referat fra en pilegrimsreise til Liverpool


Denne bloggen bør absolutt leses med nettbrett eller PC!
I verste fall med liggende mobiltelefon...

Jeg må starte dette forsøket på reisebrev med å si at selv om jeg skriver om Liverpool så vil du kun se ordet fotball EN gang - og det er i den setningen du akkurat har lest.


Vi starter friskt med Wikipedia:
"Liverpool er en by i Nordvest-England. Med en befolkning på 500.500 (2022).
Byen ligger i fylket Merseyside og er hovedbyen i den bredere Liverpool City-regionen. 
I 2019 var Liverpool den femte mest besøkte byen i Storbritannia. Det er kjent for sin kultur, arkitektur og transportforbindelser. Byen er nært knyttet til kunst, spesielt musikk. Populariteten til The Beatles, ansett som det mest innflytelsesrike bandet gjennom tidene, førte til at det ble et turistmål.
Liverpool har fortsatt å være hjemmet til en rekke bemerkelsesverdige musikere og plateselskaper – musikere fra byen har gitt ut 56 nummer én hitsingler, mer enn noen annen by i verden."  Sitat slutt. 

Som en kjempestor Beatlesfan har jeg drømt om Liverpool siden 1965-66, og jeg måtte altså bli 71 år gammal før jeg kom meg dit.
Kjemperom på hotellet
med RINGO på veggen..

Vi hørte av erfarne Liverpool-besøkende at vi måtte ta fly til Manchester og tog derfra til Liverpool. MEN husk å bestille "direct train" fikk vi strenge beskjed om. 
Jeg hadde selvfølgelig ønsket å fly rett til Liverpool og lande på selveste John Lennon Airport, men i følge min eminente reiseleder (Lisbeth, min kone) så går det ingen direktefly til Liverpool fra Norge - og jeg like ikke å mellomlande med alt det stresset det medfører.

Vi lyttet selvfølgelig til erfarne Liverpoolfolk, men vel installert på et direktetog i Manchester kom en mann i høyttaleren og sa at toget var kansellert og vi måtte bytte tog. Dermed fikk vi ikke et direktetog, men et "somletog". som vi kalte det i gamle dager. Dette toget var nok fra den tiden dronningmoren var barn og skramla og hylte seg inn og ut av 20-25 stasjoner før vi omsider kom til den forjettede by, Liverpool og Lime street station,

Harddaysnight Hotel
The Harddaysnight Hotel Foto: HDN Hotel
Musikken fra Liverpool i 60- og 70-tallet ble kalt for Merseybeat, og man kan godt si at det er der musikken, slik vi kjenner den i dag, begynte.
Blant artistene som ble kjent utenfor Liverpool, foruten Beatles, kan nevnes Cilla Black, Gerry and the Pacemakers, Billy Fury, The Searchers, The Swingin' Blue Jeans, The Scaffolds, Billy J. Kramer and the Dakotas - og så kan vi jo ta med Rory Storm and the Hurricanes også, (hvor Ringo starta sin karriere som trommeslager før han begynte i The Beatles.
En av fire barer på Hard Days Night Hotel
Foto: Lisbeth Antonsen

Så ble det en kjapp taxi til Harddaysnight Hotel. Endelig. Dette praktfulle 4-stjerners hotellet i Liverpool står som verdens eneste Beatles-temahotell. 
Hotellet ligger i hjertet av Liverpools "Beatles Quarter", ved siden av Mathew street hvor den verdensberømte Cavern Club ligger - altså der hvor Fab Four begynte sin voldsomme karriere. Man finner også The Beatles Museum og pubben Rubber Soul i den gata. 
Det er livemusikk på Cavern Club, Rubber soul Pub og diverse andre steder fra klokka 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta!

Rommet på HardDaysNight Hotel var stort, med lenestoler av skinn og kjempeseng med Ringo på veggen. Det var også ladekontakter på begge sider av senga, USB-kontakter og stikkontakter. Fantastisk! Trappa ned til resepsjonen var pryda med kjempestore bilder av The Beatles, og selve resepsjonen var som et lite mini Beatles museum.
John Lennon

Vi møtte et par fra Steinkjer som også bodde på Hard Days Night Hotel, og de hadde bilde av John Lennon og Bob Dylan over senga! Misunnelig!  Jeg vurderte å tigge om å bytte rom, men lot det være. Så for folk som skal dit, Ringo er på rommet vi hadde, rom 402, og Lennon/Dylan er på rom 212. Så vet man det.

Det var fire restauranter/pubber på hotellet, en av dem, den mest snobbete (hvor vi inntok vår frokost) het restaurant  Blake, oppkalt etter Peter Blake (nå SIR Peter Blake). Han var mannen som designa coveret til Beatlesplata Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. I følge en plakat på hotellet ba han gutta i bandet finne bilder av de folka de ville ha med på coveret. John & Paul tok oppgaven på alvor og fant en haug med folk, George fant noen folk fra India, og Ringo ga blaffen. Men uansett. Derav navnet på restauranten.
Tidlig på tirsdagen dagen betalte vi 5 pund for inngang på The Cavern Club. Det var mange trappeavsatser ned i katakombene, det måtte da vært to eller tre etasjer ned under gatenivå. Der hørte vi to artister på en gang. Da de har en "lounge"-konsert i den ene "cella" i kjelleren - men på den andre har de en tro kopi av THE CAVERN CLUB. Rundt/buet tak over hele kjellerlokalet, og den game Cavern (fra 20-30 meter nede i Mathew street) - er flyttet hit. Flyttet "brick by brick" som en fyr sa...
Cavern Club vegg

Det var skriverier på hver eneste murstein i taket og i veggene. Her skrev folk at de slka hverandre, eller Beatles eller hva enn de mått ha på hjertet. Dette var nok kommunikasjonsforman den gangen - før internett, SMS og diverse sosiale medier.
På Cavern var det musikk fra 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta med forskjellige artister. Det gikk for det meste i coverlåter, mest Beatles selvfølgelig, men også andre artister fra "gamle dager".
Utenom den vakre musikken la jeg merke til to ting: For det første var det ikke her, som i Namsos, hvor man må ha to kvadratmeter mixebord for å spille ei låt. Jeg så faktisk ikke noe mixebord i det hele tatt på noen av live-music-pubbene vi besøkte den tid vi var i Liverpool, hvis de hadde og brukte noe sånt må det i så fall være svært lite.
Den andre tingen jeg la merke til var at ungdom på 18-20 år sang med på alle de gamle sangene. De kunne hele teksten på de fleste av låtene som ble spilt. Det varmet virkelig et gammel hjerte.

Etter Cavern rusla vi ned til Albert Docs for å finne Beatles Museum, eller The Beatles Story som det het. Vi vandra omkring på dette historiske havneområdet i lange tider uten å finne det. (Vi fant det senere - og vi bomma med 30 meter eller så.) 
Vi bestemte oss for å hoppe på en guide-buss i stedet. En hopp på og hopp av buss man kunne bruke i 24 timer.
Fruen på buss med guide

Det var ikke noen Beatles buss, men guiden om bord var en skikkelig snakkemaskin som fortalte om alle bygninger vi passerte og noen av Liverpools hundrevis av katedraler. Liverpool har også bevart en utbomba kirke, hvor ruinene nå står som et minnesmerke fra 2. verdenskrig og menneskets mangel på intelligens.
Da guiden kom inn på musikk fortalte han om skiffle. Han kunne fortelle oss at 
skiffle er en folkemusikksjanger med påvirkning fra amerikansk folkemusikk, blues, country, bluegrass og jazz, vanligvis fremført med en blanding av produserte og hjemmelagde eller improviserte instrumenter. På 60-tallet var det rundt 500 band i Liverpool (!) og mange av dem begynte som skiffle-band. Tidlig Beatles, eller The Querryman som de het i begynnelsen, begynte også som et skiffleband.
Lisbeth i samtale med Elanor Rigby..

Etter bussturen gikk vi tilbake til Mathew street og The Cavern Restaurant for å spise middag. I denne gata finnes som sagt den verdensberømte Cavern Club, men også Cavern Pub og altså Cavern Restaurant.
Vi fant ut at vi ville forsøke "lobscouse" eller kun scouse som de fleste kaller det i Liverpool. Lobscouse er nemlig britenes svar på lapskaus. Til og med guiden på bussturen fortalte om denne norske retten.

Vel, ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve turen. Et gammalt, slitt uttrykk som jeg fikk lyst til å bruke her. 
Det var ikke bare Beatles på veggene i byen.
Her er Johnny Rotten/John Lyndon fra Sex Pistols
Foto: Lisbeth Antonsen

Dagene gikk med til shopping, Liverpool har nemlig også store brede gågate-shopping-områder - ikke bare Beatles-museer, Beatles cafeer og Beatles pubber.. 
Vi fant statuen av alle fire gutta nede ved fergeleiet hvor ferja over elva Mercey går. ("Ferry across the Mercey", remember?)
Det var ikke bare statuer av Beatles i byen. Vi fant flere statuer og bilder av artister som ikke hadde noe med supergruppa å gjøre. Blant annet bilde av Johnny Rotten fra Sex Pistols, som  sa i et ganske ferskt intervju at han hadde vært i Liverpool tidligere og spilt med Sex Pistols for byens relativt store punkmiljø for mange å siden. Han hadde sunget gjennom Cilla Blacks strømpebukser en gang, og det var en av de beste opplevelsene i hans liv, kunne han fortelle.."
Guida tur med en kopi av Lennons bil..
Foto Lisbeth Antonsen

Det er mange guidede Beates-turer man kan ta i Liverpool. Det var busser og taxier og til og med en kopi av John Lennons rolls som kunne leies i to timer med en guide-sjåfør. Det var også mer vanlige taxier, om enn noe mer komfortable enn en standard taxi, som også kjørte rundt og guidet folk. 

Men det aller største for en gammal Beatlesfan var en tur med selveste Magical Mystery Tour-bussen. 
Magical Mystery Tour var The Beatles sin første film siden "Hjelp!" (1965)-
Historien følger en busslast med eksentriske mennesker på en magisk reise gjennom det engelske landskapet - med en gul, fargesprakende buss. 
Turen resulterte altså i en film og et album. En dobbelt EP-plate kan man si.
Magical Mystery Tour album

Vi starta turen ved Albert Dock på møtepunktet i Anchor Courtyard.
På turen fikk vi se alle medlemmene i Beatles sine barndomshjem, skoler og høyskoler, og vi kom tett på steder som inspirerte noen av deres mest minneverdige sanger – Penny Lane og Strawberry Fields. 
Vi ble underholdt underveis av en profesjonell Beatles-guide og noen Fab Four-låter. Guiden var svært så kunnskapsrik og han fikk fletta inn i ordflommen at han var bror til vokalisten i Frankie Goes To Hollywood - et av de mer moderne banda fra Liverpool. De starta vel rundt 1980 eller så.
Turen ble avslutta på The Cavern Club, og er man ikke fornøyd da, blir man aldri fornøyd...

Foto: Lisbeth Antonsen




Strawberry Fields foreverf

Paul McCartney sitt barndomshjem

Vi forvilla oss inn på en gammal trad-pub en ettermiddag/kveld. Nesten fri for Beatles og lignende. Vi hørte sang fra mange stemmer der inne og gikk inn. Der bak satt en gjeng eldre herrer - sånn ca. mellom 80 og 95 år, og sang gamle trad-låter fra Liverpool! Pubben het The White Star etter rederiet The White Star Lines i Liverpool hvor ulykkesskipet Titanic var registrert. 



Så pubben var full av bilder av gamle båter, mest da Titanic selvfølgelig. Det eneste angående Beatles på pubben var noen små plaketter som viste hvor Beatles satt og øvde og tok en øl eller fem etter spilling på The Cavern i gamle dager.


Men tilbake til de syngende herrer bakerst i lokalet. De hadde med gitar, banjo og trekkspell - og ikke noen mikrofon eller forsterker for instrumentene, Neida. De sang for full hals - og det hørtes svært godt uten elektriske hjelpemidler.



Vi fikk alle utdelt teksthefte etter hvert, med Leaving Liverpool, Liverpool Home og Liverpool Lullaby blant mange andre, og de oppfordra til allsang på enkelte refrenger. Vi kom i snakk med gutta, og da vi sa vi var fra Norge og det faktisk var selveste 17. mai i dag, reiste en av gubbene seg og sang første vers av Ja vi elsker på gebrokken norsk for oss! Trivelig!

Da vi skulle gå fikk Lisbeth en pin med The LiverBird og vi fikk med oss en CD med 24 tradlåter fra Liverpool, samt teksthefte. Gratis.
En stor og uventa opplevelse!
The White Star er faktisk en slags tvilling pub eller vennskaps-pub (eller hva det heter) med to pubber i Norge! En i Skien og en i Grimstad. De reklamerte for det på utsiden i blanke skinnende skilt.

Vi dro tilbake til White Star på formiddagen dagen etter for å ta en kaffe, Pubben hadde akkurat åpna og Lis ba om to kaffe. Da fikk hun kontant svar fra den gamle damen som styrte butikken:  
"We don't do coffee - It's a PUB, love..." på ekte liverpoolsk.

Well. Det var vel da noe av det vi fikk med oss på vår første Liverpooltur. 
Det hører med til historia at vi ikke tok tog tilbake til Manchester, selv om vi hadde tur/returbillett. Klok av skade tok vi en behagelig taxi tilbake, og sjåføren her var også en liten Liverpool-guide kan man trygt si...
Yeah yeah yeah.



Må jo ha med et par-tre "I was there" bilder også...

På Cavern Club