Det ligger noe nesten komisk i at vi har blitt advart mot eldrebølgen så lenge at enkelte av oss har rukket å bli en del av den før den faktisk kom.
Jeg sitter og hører norske verdensmestere i økonomi snakke om problemet med gamle folk i Norge. Det slår meg at jeg har hørt om denne framtidige eldrebølgen i minst tretti år. Helt siden jeg var relativt ung, har eksperter forklart at en dag kommer alle de gamle til å velte velferdsstaten. Det skulle bli trangt om pengene, mangel på arbeidskraft og kommunale budsjetter på bristepunktet.
Nå er jeg plutselig blitt en av disse «gamlingene» selv.
Da føler jeg nesten et behov for å beklage.
Beklager at jeg ikke har dødd ennå.
Beklager at jeg fortsatt handler mat, betaler skatt, passer barnebarn, gjør frivillig arbeid, kjøper tjenester og forsøker å holde meg frisk og selvhjulpen. Beklager at jeg bidrar til å bygge opp denne angivelig uøkonomiske tsunamien av eldre mennesker som snart skal skylle inn over kommuneøkonomien.
Det merkelige er at diskusjonen ofte handler om eldre som en kostnadspost. Som om mennesker plutselig går fra å være ressurser til å bli utgiftsposter den dagen de passerer en bestemt alder.
Samtidig er det noe annet jeg stadig undrer meg over.
Hvorfor snakker så få om de over 700 000 menneskene i yrkesaktiv alder som står uten jobb?
Det er selvsagt store forskjeller innen denne gruppen. Noen er syke, noen er under utdanning, noen er mellom jobber, og noen har av ulike grunner falt utenfor arbeidslivet. Men dersom mangel på arbeidskraft virkelig er vår største utfordring, burde det ikke da være naturlig å diskutere hvordan flere av disse menneskene kan få brukt kompetansen sin?
Vi får ofte høre at eldre blir for mange. Sjeldnere hører vi en like intens debatt om hvordan vi kan ta bedre vare på arbeidskraften vi allerede har. Om hvordan folk som ønsker å jobbe, men står utenfor, kan få en ny sjanse. Om hvordan erfaring, kompetanse og arbeidsglede kan tas i bruk i stedet for å havne på statistikken.
Kanskje er eldrebølgen et problem. Kanskje ikke. Men det er verdt å huske at de eldre det snakkes om, ikke er en naturkatastrofe som plutselig har oppstått. Det er mennesker som gjennom et langt liv har bygget landet, betalt skatt og finansiert velferden som dagens politikere forvalter.
At folk lever lenger enn før burde vel egentlig være et tegn på at samfunnet har lykkes.
Så neste gang noen beskriver oss eldre som en økonomisk trussel, skal jeg prøve å ta det med fatning. Men jeg kommer fortsatt til å lure på hvorfor debatten så ofte handler om dem som lever for lenge, og så sjelden om hvordan vi kan få flere av dem som kan jobbe, inn i arbeidslivet.
Det virker tross alt som en mer konstruktiv løsning enn å håpe at gamlingene forsvinner.
