Etter hvert som den blir eldre er det uunngåelig at en sølvrev begynner å seile tilbake i tid. Tenke på gamle dager. Gå tilbake til barndommen og slike ting. Sjøl har jeg ikke gått helt tilbake til barndommen ennå, men min gamle mor rant meg i hu forleden kveld. Jeg satt og leste en faktura fra det lokale kraftselskap, og et bilde av mor dukket opp på netthinnen.
Min mor tilbragte sin siste tid på jorden ved sitt kjøkkenvindu. På kjølige dager om sommeren og dødkalde dager vinterstid, satt hun der og så verden passere like nedenfor hageporten. Hun gned hendene mot hverandre for å holde varmen.
På veggen under vinduet hang en panelovn. Hun brukte ikke stua lenger. Der var det for kaldt, og det var ikke akkurat varmt på kjøkkenet heller. Panelovnen var liten og den sto da heller ikke på fullt.
Hvem er det da som har råd til å ha en ovn på fullt? Tenk på strømregninga!
Min mor var redd for strømregninga. Det var det hun var. Hun var redd alle regninger hun ikke hadde direkte kontroll over. Regninger hvor prisen sto i forhold til forbruket. Derfor hadde hun kun lys og varme på kjøkkenet.
Hvordan har så eldre mennesker - med dårlig råd) det i dag? Nå som strømprisene har gått til himmels og vel så det -på grunn av et system veldig få av oss forstår, men som gjør at noen få tjener hemningsløst mye penger?
En tanke slo meg. Hvorfor kan ikke et oljeland kunne spandere en fast, lav månedspris på elektrisitet til eldre som bor hjemme? Selvfølgelig med et tak på hvor mye de kan bruke, men likevel såpass «raust» at de i hvert fall kan holde huset sitt varmt den siste tiden de har igjen ? - og kanskje slå på lyset i flere rom samtidig når det er helg.
Men. Well. Ok. Hadde jeg stilt dette spørsmålet til ung fremadstormende jappdass av en politiker, hadde jeg sikkert fått en forvirrende tåkedott av et ordteppe i retur som forklarte hvorfor dette selvfølgelig ikke lar seg gjøre. Men men. Her fikk de da i hvert fall en gratis valgfleskebit av en gammal sølvrev, som jeg håper INGEN voksne mennesker biter på..