Referat fra en pilegrimsreise til Liverpool

Denne bloggen bør absolutt leses med nettbrett eller PC!
I verste fall med liggende mobiltelefon...

Jeg må starte dette forsøket på reisebrev med å si at selv om jeg skriver om Liverpool så vil du kun se ordet fotball EN gang - og det er i den setningen du akkurat har lest.

Vi starter friskt med Wikipedia:

"Liverpool er en by i Nordvest-England. Med en befolkning på 500.500 (2022).
Byen ligger i fylket Merseyside og er hovedbyen i den bredere Liverpool City-regionen. 
I 2019 var Liverpool den femte mest besøkte byen i Storbritannia. Det er kjent for sin kultur, arkitektur og transportforbindelser. Byen er nært knyttet til kunst, spesielt musikk. Populariteten til The Beatles, ansett som det mest innflytelsesrike bandet gjennom tidene, førte til at det ble et turistmål.

Liverpool har fortsatt å være hjemmet til en rekke bemerkelsesverdige musikere og plateselskaper – musikere fra byen har gitt ut 56 nummer én hitsingler, mer enn noen annen by i verden."  Sitat slutt. 

Som en kjempestor Beatlesfan har jeg drømt om Liverpool siden 1965-66, og jeg måtte altså bli 71 år gammal før jeg kom meg dit.

Kjemperom på hotellet
med RINGO på veggen..

Vi hørte av erfarne Liverpool-besøkende at vi måtte ta fly til Manchester og tog derfra til Liverpool. MEN husk å bestille "direct train" fikk vi strenge beskjed om. 

Jeg hadde selvfølgelig ønsket å fly rett til Liverpool og lande på selveste John Lennon Airport, men i følge min eminente reiseleder (Lisbeth, min kone) så går det ingen direktefly til Liverpool fra Norge - og jeg like ikke å mellomlande med alt det stresset det medfører.

Vi lyttet selvfølgelig til erfarne Liverpoolfolk, men vel installert på et direktetog i Manchester kom en mann i høyttaleren og sa at toget var kansellert og vi måtte bytte tog. Dermed fikk vi ikke et direktetog, men et "somletog". som vi kalte det i gamle dager. Dette toget var nok fra den tiden dronningmoren var barn og skramla og hylte seg inn og ut av 20-25 stasjoner før vi omsider kom til den forjettede by, Liverpool og Lime street station,

The Harddaysnight Hotel Foto: HDN Hotel

Musikken fra Liverpool i 60- og 70-tallet ble kalt for Merseybeat, og man kan godt si at det er der musikken, slik vi kjenner den i dag, begynte.

Blant artistene som ble kjent utenfor Liverpool, foruten Beatles, kan nevnes Cilla Black, Gerry and the Pacemakers, Billy Fury, The Searchers, The Swingin' Blue Jeans, The Scaffolds, Billy J. Kramer and the Dakotas - og så kan vi jo ta med Rory Storm and the Hurricanes også, (hvor Ringo starta sin karriere som trommeslager før han begynte i The Beatles.

En av fire barer på Hard Days Night Hotel
Foto: Lisbeth Antonsen

Så ble det en kjapp taxi til Harddaysnight Hotel. Endelig. Dette praktfulle 4-stjerners hotellet i Liverpool står som verdens eneste Beatles-temahotell. Hotellet ligger i hjertet av Liverpools "Beatles Quarter", ved siden av Mathew street hvor den verdensberømte Cavern Club ligger - altså der hvor Fab Four begynte sin voldsomme karriere. Man finner også The Beatles Museum og pubben Rubber Soul i den gata. 

Det er livemusikk på Cavern Club, Rubber soul Pub og diverse andre steder fra klokka 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta!

Rommet på HardDaysNight Hotel var stort, med lenestoler av skinn og kjempeseng med Ringo på veggen. Det var også ladekontakter på begge sider av senga, USB-kontakter og stikkontakter. Fantastisk! Trappa ned til resepsjonen var pryda med kjempestore bilder av The Beatles, og selve resepsjonen var som et lite mini Beatles museum.

John Lennon

Vi møtte et par fra Steinkjer som også bodde på Hard Days Night Hotel, og de hadde bilde av John Lennon og Bob Dylan over senga! Misunnelig!  Jeg vurderte å tigge om å bytte rom, men lot det være. Så for folk som skal dit, Ringo er på rommet vi hadde, rom 402, og Lennon/Dylan er på rom 212. Så vet man det.

Det var fire restauranter/pubber på hotellet, en av dem, den mest snobbete (hvor vi inntok vår frokost) het restaurant  Blake, oppkalt etter Peter Blake (nå SIR Peter Blake). Han var mannen som designa coveret til Beatlesplata Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. I følge en plakat på hotellet ba han gutta i bandet finne bilder av de folka de ville ha med på coveret. John & Paul tok oppgaven på alvor og fant en haug med folk, George fant noen folk fra India, og Ringo ga blaffen. Men uansett. Derav navnet på restauranten.

Tidlig på tirsdagen dagen betalte vi 5 pund for inngang på The Cavern Club. Det var mange trappeavsatser ned i katakombene, det måtte da vært to eller tre etasjer ned under gatenivå. Der hørte vi to artister på en gang. Da de har en "lounge"-konsert i den ene "cella" i kjelleren - men på den andre har de en tro kopi av THE CAVERN CLUB. Rundt/buet tak over hele kjellerlokalet, og den game Cavern (fra 20-30 meter nede i Mathew street) - er flyttet hit. Flyttet "brick by brick" som en fyr sa...

Cavern Club vegg

Det var skriverier på hver eneste murstein i taket og i veggene. Her skrev folk at de slka hverandre, eller Beatles eller hva enn de mått ha på hjertet. Dette var nok kommunikasjonsforman den gangen - før internett, SMS og diverse sosiale medier.

På Cavern var det musikk fra 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta med forskjellige artister. Det gikk for det meste i coverlåter, mest Beatles selvfølgelig, men også andre artister fra "gamle dager".

Utenom den vakre musikken la jeg merke til to ting: For det første var det ikke her, som i Namsos, hvor man må ha to kvadratmeter mixebord for å spille ei låt. Jeg så faktisk ikke noe mixebord i det hele tatt på noen av live-music-pubbene vi besøkte den tid vi var i Liverpool, hvis de hadde og brukte noe sånt må det i så fall være svært lite.

Den andre tingen jeg la merke til var at ungdom på 18-20 år sang med på alle de gamle sangene. De kunne hele teksten på de fleste av låtene som ble spilt. Det varmet virkelig et gammel hjerte.

Etter Cavern rusla vi ned til Albert Docs for å finne Beatles Museum, eller The Beatles Story som det het. Vi vandra omkring på dette historiske havneområdet i lange tider uten å finne det. (Vi fant det senere - og vi bomma med 30 meter eller så.) 

Vi bestemte oss for å hoppe på en guide-buss i stedet. En hopp på og hopp av buss man kunne bruke i 24 timer.

Fruen på buss med guide

Det var ikke noen Beatles buss, men guiden om bord var en skikkelig snakkemaskin som fortalte om alle bygninger vi passerte og noen av Liverpools hundrevis av katedraler. Liverpool har også bevart en utbomba kirke, hvor ruinene nå står som et minnesmerke fra 2. verdenskrig og menneskets mangel på intelligens.

Da guiden kom inn på musikk fortalte han om skiffle. Han kunne fortelle oss at 
skiffle er en folkemusikksjanger med påvirkning fra amerikansk folkemusikk, blues, country, bluegrass og jazz, vanligvis fremført med en blanding av produserte og hjemmelagde eller improviserte instrumenter. På 60-tallet var det rundt 500 band i Liverpool (!) og mange av dem begynte som skiffle-band. Tidlig Beatles, eller The Querryman som de het i begynnelsen, begynte også som et skiffleband.

Lisbeth i samtale med Elanor Rigby..

Etter bussturen gikk vi tilbake til Mathew street og The Cavern Restaurant for å spise middag. I denne gata finnes som sagt den verdensberømte Cavern Club, men også Cavern Pub og altså Cavern Restaurant.

Vi fant ut at vi ville forsøke "lobscouse" eller kun scouse som de fleste kaller det i Liverpool. Lobscouse er nemlig britenes svar på lapskaus. Til og med guiden på bussturen fortalte om denne norske retten.

Vel, ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve turen. Et gammalt, slitt uttrykk som jeg fikk lyst til å bruke her. 

Det var ikke bare Beatles på veggene i byen.
Her er Johnny Rotten/John Lyndon fra Sex Pistols
Foto: Lisbeth Antonsen

Dagene gikk med til shopping, Liverpool har nemlig også store brede gågate-shopping-områder - ikke bare Beatles-museer, Beatles cafeer og Beatles pubber.. 

Vi fant statuen av alle fire gutta nede ved fergeleiet hvor ferja over elva Mercey går. ("Ferry across the Mercey", remember?)

Det var ikke bare statuer av Beatles i byen. Vi fant flere statuer og bilder av artister som ikke hadde noe med supergruppa å gjøre. Blant annet bilde av Johnny Rotten fra Sex Pistols, som  sa i et ganske ferskt intervju at han hadde vært i Liverpool tidligere og spilt med Sex Pistols for byens relativt store punkmiljø for mange å siden. Han hadde sunget gjennom Cilla Blacks strømpebukser en gang, og det var en av de beste opplevelsene i hans liv, kunne han fortelle.."

Guida tur med en kopi av Lennons bil..
Foto Lisbeth Antonsen

Det er mange guidede Beates-turer man kan ta i Liverpool. Det var busser og taxier og til og med en kopi av John Lennons rolls som kunne leies i to timer med en guide-sjåfør. Det var også mer vanlige taxier, om enn noe mer komfortable enn en standard taxi, som også kjørte rundt og guidet folk. 

Men det aller største for en gammal Beatlesfan var en tur med selveste Magical Mystery Tour-bussen. 

Magical Mystery Tour var The Beatles sin første film siden "Hjelp!" (1965)-
Historien følger en busslast med eksentriske mennesker på en magisk reise gjennom det engelske landskapet - med en gul, fargesprakende buss. 

Turen resulterte altså i en film og et album. En dobbelt EP-plate kan man si.

Magical Mystery Tour album

Vi starta turen ved Albert Dock på møtepunktet i Anchor Courtyard.

På turen fikk vi se alle medlemmene i Beatles sine barndomshjem, skoler og høyskoler, og vi kom tett på steder som inspirerte noen av deres mest minneverdige sanger – Penny Lane og Strawberry Fields. 

Vi ble underholdt underveis av en profesjonell Beatles-guide og noen Fab Four-låter. Guiden var svært så kunnskapsrik og han fikk fletta inn i ordflommen at han var bror til vokalisten i Frankie Goes To Hollywood - et av de mer moderne banda fra Liverpool. De starta vel rundt 1980 eller så.

Turen ble avslutta på The Cavern Club, og er man ikke fornøyd da, blir man aldri fornøyd...

Foto: Lisbeth Antonsen

Strawberry Fields foreverf

Paul McCartney sitt barndomshjem

Vi forvilla oss inn på en gammal trad-pub en ettermiddag/kveld. Nesten fri for Beatles og lignende. Vi hørte sang fra mange stemmer der inne og gikk inn. Der bak satt en gjeng eldre herrer - sånn ca. mellom 80 og 95 år, og sang gamle trad-låter fra Liverpool! Pubben het The White Star etter rederiet The White Star Lines i Liverpool hvor ulykkesskipet Titanic var registrert. 

Så pubben var full av bilder av gamle båter, mest da Titanic selvfølgelig. Det eneste angående Beatles på pubben var noen små plaketter som viste hvor Beatles satt og øvde og tok en øl eller fem etter spilling på The Cavern i gamle dager.

Men tilbake til de syngende herrer bakerst i lokalet. De hadde med gitar, banjo og trekkspell - og ikke noen mikrofon eller forsterker for instrumentene, Neida. De sang for full hals - og det hørtes svært godt uten elektriske hjelpemidler.

Vi fikk alle utdelt teksthefte etter hvert, med Leaving Liverpool, Liverpool Home og Liverpool Lullaby blant mange andre, og de oppfordra til allsang på enkelte refrenger. Vi kom i snakk med gutta, og da vi sa vi var fra Norge og det faktisk var selveste 17. mai i dag, reiste en av gubbene seg og sang første vers av Ja vi elsker på gebrokken norsk for oss! Trivelig!

Da vi skulle gå fikk Lisbeth en pin med The LiverBird og vi fikk med oss en CD med 24 tradlåter fra Liverpool, samt teksthefte. Gratis.
En stor og uventa opplevelse!

The White Star er faktisk en slags tvilling pub eller vennskaps-pub (eller hva det heter) med to pubber i Norge! En i Skien og en i Grimstad. De reklamerte for det på utsiden i blanke skinnende skilt.

Vi dro tilbake til White Star på formiddagen dagen etter for å ta en kaffe, Pubben hadde akkurat åpna og Lis ba om to kaffe. Da fikk hun kontant svar fra den gamle damen som styrte butikken:  

"We don't do coffee - It's a PUB, love..." på ekte liverpoolsk.

Well. Det var vel da noe av det vi fikk med oss på vår første Liverpooltur. 
Det hører med til historia at vi ikke tok tog tilbake til Manchester, selv om vi hadde tur/returbillett. Klok av skade tok vi en behagelig taxi tilbake, og sjåføren her var også en liten Liverpool-guide kan man trygt si...

Yeah yeah yeah.

Må jo ha med et par-tre "I was there" bilder også...

På Cavern Club

Gamlinger og krenking

Vi har som etter hvert blitt kjent blitt et krenke-samfunn.
Enkelte føler seg krenka for alt mulig..
Dessuten, hvis ikke de krenkede føler seg krenka nok og dermed ikke skriker opp om det, så er det andre som blir krenket på vegne av dem. 
Det kan dreie seg om hudfarge, seksuell legning, handicap etc - eller rett og slett kjønn..

Man forandrer nå også barnebøker slik at det snart ikke er to kjønn, men "personer" det handler om i historiene, Så da blir det vel at en person redda eller overvant en annen person og vant halve kongeriket. Eller forresten: PERSONriket...

Flere setninger fjernes eller endres. I en av bøkene er Bond på en strippeklubb i New York. Det beskrives på følgende måte i originalutgaven: «Bond kunne høre publikum pese og grynte som griser ved trauet».
I den nye versjonen er setningen endret til «Bond kunne føle den elektriske stemningen i rommet». Sex og elektrisk stemning i en strippeklubb? Vibratorer?

Bond-bøkene har også blitt endret tidligere. Forfatteren Ian Fleming, som døde i 1964, ga i sin levetid tillatelse til at flere sexscener ble tonet ned for det amerikanske publikumet.
Det er da enda godt slik at ikke amerikanerne formerer seg for fort..

Hva med annen kunst? Blir det samma regler der?
Begynner vi snart å male brystholdere over pupper i malerier - og en svære hvit bestemor truser over det som verre er.
Hva med å gjøre Mona Lisa av Leonardo da Vinci tvekjønnet, slik at ingen blir lei seg når de entrer Louvre i Paris.

Forfatter Ingvar Ambjørnsen (66) var sjokkert over sensuren av Roald Dahl – og ringte mandag sitt eget forlag for å sikre seg en avtale om at ingen skal få «ødelegge» hans bøker når han dør. En god ide til alle forfattere som fortsatt lever..

De eneste som det er lov å drite ut offentlig nå for tida er de eldre. De kan man for eksempel ta med i sketsjer med gåstol på glattisen eller vise skjelvende med Parkinson eller hvilken diagnose som helst - og le av det. 

TVreklame og kretsen rundt dem

Reklamen, pengehunger og pengesmarte mennesker har tydeligvis tatt over på alle kanaler som finansieres på denne måten. 

Den tyter ut fra sida når det for en gang skyld kommer en vakker låt i et musikkprogram - og mens man sitter der og nyter og sutter på sitt kamferdrops, så glir det inn et reklamebilde fra venstre side med bilde av en sprek dass med ski og gevær og en tekst som sier at han skal gå på ski og skyte på blink med sitt gevær i morgen klokka et eller annet. 

Når det gjelder TV-reklame ellers. Jeg tror jeg kan si med 91,4 prosent sikkerhet at de som liker dette er bare de reklamebyrået som har laget reklamen og sveiva inn noen hundretusen på det - og det stakkars firmaet som har betalt og blitt forført til å bestille og betale for dritten. 

Alle andre hater avbrudd av reklame i programmet eller filmen de ser på - og blir etter hvert forbanna og drita lei av produktet det reklameres for, og som blir dytta inn i øyne og ører stadig vekk i løpet av programmet. 
Sjøl spiller vi inn omtrent alle programmer vi ser på - slik at vi kan spole forbi reklamen. Vi bytter på på en måte. Den ene går på do mens den andre spoler...
Ingen ser denna reklamen de stakkars firmaene betaler så dyrt for. 
Det bør kanskje annonsører tenke på før de kaster bort tusenvis av kroner neste gang?

En annen ting: Lineær TV er ut sier man. Og det er mye mulig. Men noe av grunnen er garantert at ingen gidder å vente til neste mandag for å se neste episode av TV-serien de følger
En annen grunn er reklamen i lineær tv. som tredobler tida til hver film eller episode gjør folk forbanna og som sagt lei av både reklame og produktet det reklameres for.

Samtidig må det sies at noe av reklamen er så støyende at man hiver seg over mute-knappen på fjernkontrollen. Og det er greit, Den reklamen er kanskje ment for ungdommen - som klokka ni om kvelden en fredagskveld sitter hjemme og ser på TV. NOT! 
Ungdommen er ute på byen og gjør det ungdommer gjør, og det innbefatter ikke å se på TV en fredag- eller lørdagskveld.
Så det er vi gamlinga så må lide fordi enkelte reklamebyråer absolutt skal være så forbanna ungdommelige og sløse bort penga til stakkers troende annonsører...

Rolling Stones klaga på dette fenomenet allerede i 1965,
men dessverre - alle trodde låta handla om sex...

When I'm watchin' my TV
And a man comes on and tells me
How white my shirts can be
But, he can't be a man 'cause he doesn't smoke
The same cigarettes as me
I can't get no satisfaction

//Jagger/Richards

1. april i nyhetsmedia – litt trist egentlig…

Det er ikke lenger noen tvil om at verden har gått av skaftet.

Selv lokalt her på vår lille klode - Jorda.

 Tidligere lot vi oss sjokkere hver gang vi brettet ut en papiravis på et par kvadratmeter på T-banen. Nyheter som kunne ta pusten av enhver. Barn ble drept av gale mennesker et par ganger i året i Skandinavia og kommunistland hadde atomvåpen.

Men det er ikke lenger noen tvil om at tidene har forandret seg.
Tidligere på jobb snakket vi om hva som var aprilspøken i diverse nyhetsmedier – og vi var ikke helt sikre! Var det «SV har tatt en avgjørelse…» – «Morten Harket snakket forståelig til Skavland» – «400 mennesker drept fordi en gud sa det…»  Yuh name it…

I lokalavisen sto det at lokalferja, som fryktelig mange mennesker er avhengig av, og som endelig er blitt reparert, var gått i stykker igjen. Det er aprilspøken! ropte vi i en sjølsikker seiersrus!
Men nei, dessverre. Dessverre for mange mennesker.
Spøken om millionforsikring av kvinnebryster var heller ingen spøk. Dessverre, ei heller artikkelen om Den Katolske Kirke og korguttene… Dessverre. Dessverre.

Nei. Fra spøk til det som verre er.
Tenk det. Verden er faktisk blitt så sprø at man ikke lenger skjønner, sånn umiddelbart, hva som er aprilspøken  i nyhetsmediene.
Det er egentlig litt spesielt.
Ingen tenker over det, utenom en stakkars sølvrev, som endelig har kommet til sin fredag og kan plukke sine velfortjente laurbær og hvile ut…

On a visionary flood of alcohol

 Alkohol blir nedsnakka på alle fronter selvfølgelig. Og så klart med rette. Alkohol ødelegger mye. Familier går nedenom på grunn av at forsørger(ne) drukner i sitt rusbehov og knekker økonomien deres. Pluss at alkohol forårsaker også mange voldsepisoder i små og store byer.

Alkohol er blitt brukt i ualminnelige tider - men ikke så destruktivt som nå.
Store medisinske leksikon (på nett) skriver blant annet at:
"Alkohol er det mest vanlige rusmidlet i Norge og i den vestlige verden. Bruken har vært kjent i flere tusen år. 
Arkeologiske utgravninger tyder på at det allerede for åtte tusen år siden ble brygget øl i Kina, og at vin var kjent i Det gamle Egypt for rundt seks tusen år siden."
Sitat slutt

Jeg har sjøl en far som var alkoholiker - til tider voldelig og han ble psykiatrisk syk av sitt alkoholmisbruk så jeg kjenner til baksidene av rusmidlet. Min mor fortalte historiers om ham som ville gitt min blogg 21-års grense, minst, om jeg hadde referert henne her.
Men min smarte, meget intelligente og nydelige mor kasta heldigvis ut drittsekken mot slutten av 50-tallet, og jeg fikk en betydelig bedre tilværelse etter det.
Men min fortid er ikke hensikten med dette innlegget.

Poenget er at det er visse goder med alkohol også. Et par-tre glass vin med papir og penn eller ved en PC - mens man forsøker seg på litt poesi, eller romanen som aldri ser ut til å bli ferdig, eller den herlige novellen man begynte på forrige helg eller teksten man har lovet bort til et rock and roll band innen neste uke - er en annen side av alkohol-historien..

Et par tre vinglass hjelper virkelig den kreative prosessen.
Uten tvil! Tankene får skylapper og man klarer å konsentrere seg om den deilige formuleringa av enkelte ord og setninger man skrev for en stund siden i et lukket rom, hvor bare de små tingene du vil skrive om finnes.
Spesielt når man våkner neste morgen og ser over sine notater fra forrige kveld - og tenker: "Jøss, har jeg skrevet det?"

Tenk hvor mye kunst som blir laget i en mild alkoholrus! Poesi, malerier, sanger, låtlyrikk, you name it!

Til og med nydelige små babyer  kan komme ut av en liten runde med en rødvin eller to. men det er kanskje en annen sak...

Men - selvfølgelig. Blir det for mange glass minker kreativiteten og man begynner å konsentrere seg om andre ting..

On a visionary flood of alcohol
It's coming through a crack in the wall
On a visionary flood of alcohol
From the staggering account
Of the Sermon on the Mount
Which I don't pretend to understand at all

Leonard Cohen,Democracy, fra albumet The Future 1992

En sølvrev på årlig legesjekk

Forleden dag troppet en søvnig sølvrev opp på byens legesenter for sin årlige kontroll. Det sies at det er helt  fantastisk lurt å ta en liten kontroll på kroppen innimellom, da alt kan skje med den gamle motoren. 

Spesielt hvis den for ofte blir fylt med feil drivstoff. Det er heldigvis slutt på tiden da man måtte vente i timevis på legekontorets venteværelse, på tross av at man hadde bestilt time. Den gang kunne legen komme slentrende et par timer etter åpningstid med golfbagen dårlig skjult i sin lille Mercedes.

Mye er jo rutine ved sånne besøk. Først blir man dradd inn bak et forheng og inn i et rom jeg kaller prøverommet. Det vil si rommet hvor de tar prøver. De tapper noen desiliter blod som de egentlig gjør som de vil med. Mulig de bare heller det ut i vasken etter at jeg har gått ? eller selger det til trengende eller høyestbydende - eller forsåvidt begge deler.
Hva vet vel jeg?

De sier jeg vil få beskjed om resultatet av prøvene bare hvis det er noe galt. Hmmm. Men ok. La oss ikke mistenkeliggjøre de vakre hvitkledde småpikene på prøverommet. De gjør sikkert en grei jobb.

Men blodtrykket ble i alle fall målt og funnet innenfor EØS-kravene og slike ting, men legen virket litt forvirret da jeg svarte "Vet ikke" på spørsmålet om jeg blir andpusten når jeg løper. Jeg finner nemlig ingen grunn til å løpe i min alder. Sannheten er vel nærmere at jeg faktisk ikke husker hvordan man gjør det. En har da bil og sykkel og det finnes buss og taxi hvis man har dårlig tid og det røyner på.

Men magesyre har denne sølvreven nok av. Spesielt sene kvelder med alt Guinness eller vin (og en slurk brennevin) - og alt slikt som holder en gammel maskin putrende. Jeg ba om resept på noen de tablettene jeg pleide å få av fyren. Billig og bra. Kun ca 70 kroner for ei pakke på apoteket. No problem. Legen fikk fart i sin PC fra forrige århundre og knirka villig ut en resept til meg. Men da jeg hentet ut herligheten hadde jeg selvfølgelig fått et annet merke. 190 kroner kostet herligheten. Legen må ha vært på en golftur til Irland eller lignende. Betalt av legemiddelfirmaet som produserer dem eller noe sånt.
Hva vet vel jeg?

Til slutt lot jeg min stolte alder komme til sin rett og spurte om myndigheten sponset høreapperat til en gammel sølvrev som har ødelagt hørselen på diverse konserter gjennom tidene. Trommehinnene husker ennå for eksempel godt Jethro Tull i Njårdhallen i Oslo i 1971. For ikke å snakke om unge Klykkens versjon av With a little help from my friends under RockGallaen i Namsos Kulturhus for 10-12 år tilbake. Nå bør jo ikke noen rocker over 60 - med respekt for seg selv - gå i gjennom noen hørselstest uten anmerkninger, så det var vel med dårlig skjult stolthet jeg stilte mitt høreapparat-spørsmål. Legen fylte villig ut en rekvisisjon og sa han skulle sende den inn snarest og jeg ville i nær framtid bli innkalt til hørseletest. Eller egentlig sa han faktisk: "Om en stund vil du høre fra dem..:" Litt merkelig uttalelse synes jeg - til en som er nesten døv...

Uansett. Denne smått døve sølvrev går kanskje en hørende tid i møte og alle blir glade. Naboen vil få tilbake nattesøvnen da TV og platespiller ikke behøver å stå på full guffe lenger for at gamlingen skal få sin dose Dylan før leggetid, og fruen vil igjen oppleve at monologer vil kunne kalles samtaler ? når gubben får hørselen tilbake og vil høre hva hun sier. Som den gang for mange år siden da man var ung, forelsket - og hørende?
Det beste er kanskje at man kan skru høreapparatet av (eller skylde på dårlige batterier) hvis man ikke vil høre. Slike situasjoner kan jo også oppstå engang i framtiden. Kanskje.
Hva vet vel jeg?

Dagen popmusikk i høreapparatet til en Sølvrev...

Musikk er egentlig en underlig ting.
Man kan sitte hjemme med et kjært gammelt album med for eksempel Leonard Cohen, Bob Dylan eller Ole Magnell - lukke øynene og bade i nydelig musikk og låtlyrikk.
Men man kan også advare vennlige, koselige og forståelsesfulle naboer at i kveld blir det ikke fullt så mye låtlyrikk, men desto mer trøkk - som for eksempel Black Sabbath og/eller Led Zeppelin.
Sånn var det tidligere når Sølvreven var yngre og litt høy og mørk...

Men musikk brukes, eller misbrukes også noen ganger av snakkemaskiner på radio som kan holde på i timevis med intetsigende pjatt om uvesentligheter, og som bruker musikk mellom ordflommene for å trekke pusten - og for å gi lytteren endelig en liten pause. Enkelte ganger får de det ikke helt til, så de må snakke midt i låta eller fade den ut før den er ferdig.

Det finnes mange musikk-sjangre - og mange undersjangre av sjangre og undersjangre av dem igjen. Sjøl har jeg aldri likt begrepet sjangre. Musikk er musikk har jeg alltid tenkt - helt fram til de siste årene. 

Ny musikk i dag synges stort sett av ei ung og søt jente uten etternavn, kompet av et par datamaskiner. Musikken er "komponert" av unge programmører på gutterommet - og låtene ligner til forveksling på hverandre. Jeg må kanskje legget til alternativet; "programmører på jenterommet" så ingen føler seg krenka og/eller forbigått når de leser dette... 😉

Det virker som det ikke er noen som tør gå utenfor opptråkkede løyper i dagens populærmusikk. Alle utøvere har et vakkert ytre, skinnende hvite tenner og like pene sangstemmer som alle andre artister rundt samme alder.
I gamle dager hadde man mange artister som gikk utenfor løypene, og det er på den måten musikk utvikler seg!

Er det noen som tror at artister som Neil Young, Leonard Cohen, Janis Joplin, Ole Paus eller Bjørn Eidsvåg hadde kommet gjennom nåløyet til The Voice eller Idol i dag?
Eller hva med Bob Dylan eller Tom Waits?

Jeg liker å høre på vokalister som vet hva teksten de synger handler, om og mener det alvorlig - backa av ekte instrumenter og ikke programmerte datamaskiner som looper noen rytmiske greier som "spilles" av programmører.

Noen artister er musikere som spiller sine instrumenter og andre er pengemaskiner som er, som Zappa sang om i 1966 - only in it for the money...

Men uansett. Det finnes hundrevis av sjangre når det gjelder musikk - og alle har kommet og gått og endra seg for hvert år - eller tiår. Men som en gammal surpomp føler jeg at ny popmusikk er grei nok når det gjelder søte små piker (uten etternavn) som synger pent, men at det er pakka inn i 00011100 - altså DATAmaskin-generert backing er det om irriterer meg...
Vel at merke: Jeg er ikke imot data eller EDB som det het en gang.  Jeg starta med data mens det het MSDOS og Windows var ennå ikke funnet opp - men det jeg er imot er at det kalles musikk det disse nullene og ettallene klarer å lirke fram ved hjelp av flinke programmører.

Se også blogginnlegget Bob Dylan 70 år

Bob Dylan, en gammel mann – og forandringens vinder blåser fortsatt

Opprinnelig publisert i mai 2011 i Namdalsavisa og i Sølvrevens gamle blogg 25. mai 2011 da Bob Dylan fylte 70 år. Jeg har valgt å redigere den og feire hans 82 års dag den 24 mai 2023 - for liksom å ta den fram i fra de mørke, støvete skyggene av denne bloggen..

Bob Dylan fyller 82 år den 24 mai og dette blir som vanlig feiret over hele kloden, om det er et rundt tall eller ikke. Før hans 70 begynte noen allerede i mars/april med konserter og festivaler bygget rundt Dylans låter. Også i Norge blir hans fødselsdag feiret på store og små steder – og hans 70-årsdag ble feiret på restauranten Rollaugs i Namsos Rock City (som det het den gangen) – pluss rundt mange andre steder i landet.

Første gang jeg hørte Dylan var på biblioteket på Veitvet, en drabantby i Groruddalen, Oslo Øst, hvor jeg vokste opp. På biblioteket der kunne man allerede den gang sitte med
høretelefoner og høre enkelte LP-plater -gratis.

Det gikk mye på folkemusikk fra hele verden og ikke så mye på rock og spennende saker vanligvis, men en dag satt jeg på en for meg helt ny artist; Bob Dylan og hans den gang nye LP, Bringing it all back home. Året var 1965 og det føltes som om hele verden ble født på nytt. Jeg løp avgårde og dro med meg kameraten min opp på biblioteket og vi tredde på oss høretelefonene. Låta Subterrenean Homesick Blues blåste hodet av to stakkars 13-14-åringer og tekstene førte til mang et dypdykk i gloseboka. Dylan selv var en ung mann på rundt 24, og verden besto kun av poetry, musikk og rock and roll for både han og oss. En slik musikk, stemme og tekstrikdom var aldri før hørt innenfor noen musikksjanger. Etter denne eksplosjonen begynte vi å lete tilbake til tidligere utgivelser av Bob Dylan – og avhengigheten av fyrens musikk var etablert for alltid.


Bob Dylan - Forever Young
Hva som gjør denne mannens musikk så spesiell er det mange som har forsøkt å skrive om tidligere, og jeg har ikke tenkt å bevege meg ut i den hengemyra. Men for oss var det på en måte som om han satt ord på tanker vi innbilte oss vi hadde tenkt! Det vil si tekstene hans fikk tankene våre inn i en bane rundt kloden hvor ingen hadde vært før. Det er ikke sant, som mange sier, at Dylan satt ord på tankene våre. Han ga oss nye tanker. Hvis det er så at det narkotiske stoffet LSD var "mind expanding" så var Dylan vår LSD. Når jeg ser tilbake på den opplevelsen i dag – og hører Subterrenean Homesick Blues  nærmere 50 år etterpå,  skjønner  jeg  godt at en slik tekst treffer lett påvirkelige unger midt mellom øya og langt under beltestedet:

Ah get born, keep warm
Short pants, romance, learn to dance
Get dressed, get blessed
Try to be a success
Please her, please him, buy gifts
Don’t steal, don’t lift
Twenty years of schoolin’
And they put you on the day shift
Look out kid
They keep it all hid

//Bob Dylan 

… og slik holdt den på i fire lange vers, som vi selvfølgelig kunne på rams etter et par-tre uker…

Etter Bringing it all back home, kom Highway 61 og dobbeltalbumet Blonde on blonde. Tre album på to år – derav ett dobbeltalbum. Som en triologi i reinspikka rock n roll med tekster som både Kerouac og Ginsberg kunne ha skrevet under på. Tre album samtidig med et tett turneprogram endte selvfølgelig med et smell i 1966. Dylan var involvert i en motorsykkelulykke og forsvant fra all offentlighet. Ingen visste hvor han var eller hvordan det form han var i etter ulykken. Rykter gikk om brukket nakke og greier og selv Radio Luxemburg tok seg tid til å fundere over saken.  Vi lurte litt på om han var på avvenningskur, på psykiatrisk sykehus – eller bare roa ned det hele med fruen Sara og barna. Det siste var vel nærmest sannheten. Mannen  hoppet av karusellen mens han ennå hadde livet i behold.

Bob Dylan har aldri likt flower power hysteriet på 60-tallet. Han forsøkte å gjemme seg for hele hippiebevegelsen – men de fant ham selvfølgelig til slutt. Dylan hadde gjemt seg med familien i sitt nyinnkjøpte hus i Woodstock – kanskje ikke det lureste sted å gjemme seg for en haug med frynsete hippies, men stedet var opprinnelig et boligstrøk for kunstnere og bohemer – før festivalen i 1969 satt stedet på hippiekartet for alltid…

Dylan er en kunstner som bekrefter myten om at en kunstner skal lide, eller i hvert fall ikke ha aircondition, hvis han skal skape god kunst. Fram til 1975 levde han rolig og tilbaketrukket med kone og barn og skrev søte kjærlighetssanger til dem og små søte vers om livet generelt. Musikken og tekstene var langt fra det vi kalte rock and roll…

Build me a cabin in Utah
Marry me a wife, catch rainbow trout
Have a bunch of kids who call me “Pa”
That must be what it’s all about…

På denne tiden kom han også ut med et country-album, med den treffende tittelen Nashville Skyline og dobbeltalbumet Self Portrait – som var enda verre. Her sang han  coverlåter som In the early morning rain, Let it be me og Blue moon – med en myk crooner-stemme som til nød kunne spilles på fest for å ha en forfyllet allsang eller lignende. Det er ikke til å komme i fra at dette var en vond tid for de fleste med smak for god Dylan. På albumet Planet Waves kom låta Forever Young hvor han ønsket sine barn en sterk grunnmur å stå på når forandringens vinder blåste – og noen og enhver kunne trenge det i slike tragiske dylantider.

Men i 1975 skjedde det noe som fikk oss alle til å våkne opp av dylan-dvalen. En idiotvind begynte å blåse mellom Dylan og fruen Sara, og gubben dro på turne med en haug med musikere og de kalte seg kun The Rolling Thunder Review.

Albumet  Desire kom ut med fantastiske låter og med en Dylan i storform og livet var herlig for alle små dylanfrikere omkring i verden. Året før kom også The Basement Tapes ut – selv om de største tilhengerne  blant oss hadde hatt den i mange år allerede. Den ble spilt inn rundt 1969 i huset til The Band i Woodstock – et rosa hus kalt The Big Pink. Alt ble innspilt i kjelleren med en 8-spors båndopptaker og noen kasser vin. Opptakene fra The Big Pink resulterte faktisk i musikkhistoriens første bootleg. The Great White Wonder – hvor noen av innspillingene fra pink-kjelleren ble samlet på et dobbeltalbum og gitt ut ulovlig av noen som hadde fått tak i en kopi av teipen. Derav navnet på den offisielle utgivelsen. The Basement Tapes.
Dette var en stor tid for dylanheads. Vi så til og med mannen på TV en rekke ganger med fantastiske versjoner av gamle sanger og spennende nye. Alle var glade utenom Dylan selv. De ekteskaplige problemene mellom han og Sara endte med et av rockhistoriens såreste album – Blood on the Tracks.

I can still hear the sounds of those Methodist bells
I’d taken the cure and had just gotten through
Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel
Writin’ “Sad-Eyed Lady of the Lowlands” for you
Sara, oh Sara – Glamorous nymph with an arrow and bow
Sara, oh Sara – Don’t ever leave me, don’t ever go

I 1978 kom albumet Street Legal og Dylan dro på ny verdensturne med et nytt band og nye låter. Det største med denne turneen var at han kom til Gøteborg!  Bortsett fra en kjapp tur i 1966 – hadde han aldri vært i Skandinavia tidligere – og nå skulle vi altså endelig få oppleve Dylan i levende live..

Det var en totalt ubeskrivelig følelse å runde gatehjørnet i Gøteborg og se et skilt med ordene BOB DYLAN IN CONCERT – henge over inngangen til Scandinavium, og her var det ikke en gang snakk om noen pub- eller resturantbesøk før konserten og ødelegge opplevelsen med alkohol, Vi fant våre plasser – med alle sanser i behold og nervene i helspenn – og vi ble ikke skuffet. Konserten var over all forventning (og det sier ikke lite) og vi var i dylanhimmelen i mange, mange uker etterpå. Heldigvis kom Live i Budokan ut året etter – et konsertalbum fra samme turneen, slik at vi kunne spille den for venner og vise hvilken stor musikkopplevelse vi hadde vært med på. Som oftes ble det  selvfølgelig  ”perler for svin” – men det brydde vi oss ikke om.

Men Dylan er Dylan. Når vi hadde hatt Dylan tilbake i storform siden 1974 begynte vi etter hvert å føle oss trygge på at hans ”comeback” var varig, og at vi igjen kunne feste låtene hans  på våre analoge spillelister. Da kommer nyheten som satt alt annet i skyggen.

Dylan var blitt kristen! Fyren som tidligere sang Don’t follow leaders og God said to Abraham, kill me a son – var gått over til dem! Det var et sjokk. I min hjemby den gang var det en kristen bokhandel. Jeg passerte den ofte, men jeg hadde aldri lagt merke til noe interessant bak de skitne vinduene. Men en dag i 1979 så jeg til min forferdelse Dylans første kristne album, Slow train coming – henge i vinduet. Året etter kom det forferdelige albumet Saved – som jeg kjøpte, hørte igjennom én gang – og solgte til en kristen dylankamerat for 30 kroner. 30 sølvpenger. En stille demonstrasjon som selvfølgelig ingen la merke til.
Dylans første konsert i Norge – Drammenshallen i 1981 ble da også en selsom opplevelse. Vi hadde  alltid følt vi sto ved siden av Dylan når han sang om dem – det vil si de andre som ikke var så coole som oss – det var oss og dem – vi var med Dylan og ”dem” var de andre – de etablerte – de borgerlige – de kjedelige. Men når han sang Like a rolling stone i Drammenshallen denne dystre kvelden i 1981 – og satte alle lyskasterne mot oss – og hylte How does it feel – to be without a home?
Vi var blitt DEM – og Dylan hadde forsvunnet for oss igjen. Det samme gjentok seg på konserten  kvelden etter. (Vi gikk selvfølgelig på begge). Noen smalt av en stinkbombe på den siste konserten – mulig de følte det samme som oss.
Det var en lidelse å være Dylanfreak på 80-tallet. Egentlig var det grusomt å høre de fleste band på 80-tallet, men Dylan var verst, og jeg velger å bare la det 10-året passere…

I 1991 og 1992 ga Dylan ut to album med kun coverlåter. Til media sa han surt og fåmelt som alltid; There is enough dylansongs in the world. Men i 1995 ga han likevel ut en singel med en av sine beste låter noensinne. Dignity, og den ble igjen starten på en svært kreativ ti-års-periode.

So many roads, so much at stake
So many dead ends, I’m at the edge of the lake
Sometimes I wonder what it’s gonna take
To find dignity

I 1997 hadde han åpenbart ombestemt seg og med hensyn til  ”nok dylansanger i verden” – og til glede for alle hans tålmodige følgesvenner – kom han ut med  Time out of mind – et album som både kritikerne og tilhengere syntes var det beste siden 70-tallet. Han kom med tre album til i løpet av årene 2001 til 2009 – som også traff gamle dylanfolk  midt i hjertet, samt singelen Things have changed som ble skrevet til filmen Wonder boys, og som også var ei låt som ble lagt merke til.  Den ga ham for øvrig en Oscar for beste sang og en Golden Globe Award for Best Original Song.

Dylan var definitivt tilbake igjen. Men – som vanlig – hvor lenge har noen gang Dylans tilhengere vært i paradis?  På slutten av 2009 – som om han ville minne oss på at Dylan er Dylan – kom han ut med en forferdelig  juleplate – hvor han sang tradisjonelle, amerikanske julesanger!  Albumet inneholdt enkelte  artige spor som for eksempel  Must be Santa, som ble ledsaget av en humoristisk video – men Dylan med en juleplate var like utrolig som om Sex Pistols hadde gitt ut en.

Bob Dylan sa en gang rundt 1964; “Woody Guthrie was my last idol”. Det tror vi på, for siden har han alltid gått sine egne veier. Men uansett. 70-åringen er fortsatt i fullt driv. En turne, som av media er blitt kalt The Never Ending Tour, startet i 1988 og holder på ennå. Gamlefar holder over hundre konserter i året og reiser jorda rundt med gamle og nye sanger.  I 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som den  første rock-musiker noensinne. Han er blitt universitetsstudium ved Universitetet i Oslo – og det er  vel heller ikke daglig kost for en rocker å bli nominert til Nobelprisen i litteratur, som Dylan er blitt, fem ganger siden 1996.

Lot of water under the bridge, lot of other stuff too
Don’t get up gentlemen, I’m only passing through
People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed

------- 

Den godeste Bob Dylan opplevde faktisk å få Nobels Litteraturpris i 2016 for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen.


(C) Sølvreven 2011 - editert 2023.

Utrolig!

 Det er utrolig hvordan språket vårt forandres med tid og trender.
Jeg er ikke sikker på når det begynte, en 10-15 år siden kanskje, men ord som veldig (og "meget" hvis du kommer fra Oslo Vest) har nesten forsvunnet. Men blir ikke veldig glad for å vinne i Lotto for eksempel, men man blir liksom utrolig glad. Men er det så utrolig at man blir hoppede glad for en skinnende pengesum sprettende inn på bankkontoen?
For eksempel "veldig mye" sier man ikke lenger, nei, når er alt utrolig, utrolig glad, utrolig mye, utrolig mange. 
Jeg er veldig sur, jævlig forbanna, en smule forundra, fryktelig forvirra og litt lei meg for at  utrolig har erstatta disse adjektivene. 

Det er rett og slett helt utrolig! (Som da altså er en riktig brukt av ordet).

LEGO for voksne

 
Lego er feilaktig alltid blitt sett som noe for unger å leke med og for voksne å tråkke på når man kommer med bare føtter fra badet.

Men det er fjernt fra sannheten. Jeg er nå 71 år og er blitt hekta. Jeg har bygget en blomsterbukett til min kjære, en gravemaskin, en fjernstyrt bil som jeg kan styre med mobilen, en Fender gitar med forsterker/høyttaler, en Vespa scooter 120 (Jeg hadde 150 kubikk da jeg var ung) og en Ford Mustang (som jeg drømte om da jeg var ung)...

Ford Mustang under arbeid

Hele besettelsen begynte med at fruen ga meg en LEGO gravemaskin til min 70-årsdag. 
Det var en deilig og avslappende aktivitet for en godt voksen herre. Sitte med bygginga med en rolig Leonard Cohen på vinylspilleren for eksempel. Litt trim blir det jo også da en jo må reise seg og snu plata etter 15-20 minutter. Det slipper man jo med Spotify og tilsvarende, men strømmetjenester har jo ikke den samme sjarmen som en knitrende vinylplate.
Der ramla jeg ut i en digresjon igjen, og det er ikke verken første eller siste gang.

Mitt neste prosjekt blir muligens en skrivemaskin. Den koster over 2000 kroner, men LEGO er alltid vært pengene. LEGO kan fortelle at "en gammeldags skrivemaskin. Den fungerer og lyder akkurat som en ekte skrivemaskin. Den klossebygde løftearmen heves hver gang en bokstavtast trykkes ned, mens vognen beveger seg sidelengs mens du skriver. Du kan også mate et papirark inn i modellens valse, akkurat som i virkeligheten."
Men får nesten vondt i LEGO-hjertet av å lese sånt, men LEGO er sundt! Min siste EU-kontroll hos fastlegen bekrefter min påstand. Under vår samtale om livet generelt kom jeg inn på at jeg har begynt med LEGO - og det samme gjorde han! Han er jo litt yngre enn enn  selvfølgelig, de fleste er det, men han er nok en 40 år gammel LEGO-elsker.

Det eneste problemet for min del er at man må ha plass til de ferdige prosjektene! Og med to stykker på ca 70 m2 blir det liten plass til sånt blant alle bøkene og LP-platene..

Her finner du et forslag til 6 avslappende LEGO-sett for voksne.

Her finner du den beste OG billigste LEGO-sjappa på nett.

Sommerkroppen før fylte 80.

 I april i fjor, altså for ca 11 måneder siden gikk jeg på badevekta sånn reint på måfå.
Den lille viseren spratt opp på nærmere 121 kilo!
Det er mye selv for en 70-åring!

Hva i all verden hadde skjedd? Riktignok er jeg fantastisk glad i pølser, hamburgere, sjokolade, kaker og litt som snacks ellers, men 121 kilo var litt i meste laget!
Her måtte noe gjøres!
Men jeg fant ut at det måtte gjøres fornuftig. Ikke kutte ut alle livets gleder og sprekke om fire uker og handle inn to pakker herlige røkte pølser og ei sjokoladeplate liksom. Nei, det gjelt å finne en metode man kan leve med. Så jeg endte opp med å kutte ut potetgull og sjokolade til TV-kvelden. Jeg bestemte meg for bare å spise meg mett og ikke mer, samt å tenke litt på hva jeg spiser. Sjekke litt fettinnhold på pakka med ost for eksempel. 

I helga ble det rødvin og hygge med fruen som før og faktisk en whisky eller to også innimellom. Grovbrød har jeg alltid spist, men litt mer fisk ble det etter denne veie-katastrofen.

I dag sier vekta litt over 103 kilo etter 10 måneder - uten å lide i det hele tatt!
Og selvfølgelig uten trim!
Det får da være måte på også..

Så da skulle jeg være godt i rute når det gjelder sommerkroppen før jeg fyller 80.
Jeg er ikke helt sikker på hva en sommerkropp er for 80-åringer, men det ser jeg når jeg kommer dit. Den som ever får se...

Facebook Dropout Boogie

Da var gamlefar ferdig med FaceBook for godt.

Jeg ble kasta ut av Facebook forleden på grunn av at noen skjeggete, religiøse fanatikere la ut bilder av seg sjøl mens de vifta med sorte flagg som profilbilde på sida mi. 
Jeg hadde to-trinns pålogging og alt mulig, og passer på mine passord, men de klarte likevel å hacke seg inn.
Så man kan vel egentlig tillate seg å påstå at selv ufeilbarlige Facebook har tydeligvis elendige sikkerhetsrutiner - og når så noen drittsekker hacker seg inn på min profil så blir jeg straffe med utkastelse! 

Men det er ikke så farlig. Det er jo bare gamlinger på FaceBook likevel nå for tida - i følge barnebarna, og Instagram og Twitter (og SMS/Epost) er greie nok plattformer til kontakt mennesker imellom og kilde til informasjon, så jeg savner ikke Facebook et sekund.

Dessuten har jeg hørt rykter om at det finnes mennesker som klarer seg fint uten Facebook..

Eldre og strømpriser

Etter hvert som den blir eldre er det uunngåelig at en sølvrev begynner å seile tilbake i tid. Tenke på gamle dager. Gå tilbake til barndommen og slike ting.  Sjøl har jeg ikke gått helt tilbake til barndommen ennå, men min gamle mor rant meg i hu forleden kveld. Jeg satt og leste en faktura fra det lokale kraftselskap, og et bilde av mor dukket opp på netthinnen.

Min mor tilbragte sin siste tid på jorden ved sitt kjøkkenvindu. På kjølige dager om sommeren og dødkalde dager vinterstid, satt hun der og så verden passere like nedenfor hageporten. Hun gned hendene mot hverandre for å holde varmen.
På veggen under vinduet hang en panelovn. Hun brukte ikke stua lenger. Der var det for kaldt, og det var ikke akkurat varmt på kjøkkenet heller. Panelovnen var liten og den sto da heller ikke på fullt.
Hvem er det da som har råd til å ha en ovn på fullt? Tenk på strømregninga!
Min mor var redd for strømregninga. Det var det hun var. Hun var redd alle regninger hun ikke hadde direkte kontroll over. Regninger hvor prisen sto i forhold til forbruket. Derfor hadde hun kun lys og varme på kjøkkenet.

Hvordan har så eldre mennesker - med dårlig råd) det i dag? Nå som strømprisene har gått til himmels og vel så det -på grunn av et system veldig få av oss forstår, men som gjør at noen få tjener hemningsløst mye penger?
En tanke slo meg. Hvorfor kan ikke et oljeland kunne spandere en fast, lav månedspris på elektrisitet til eldre som bor hjemme? Selvfølgelig med et tak på hvor mye de kan bruke, men likevel såpass «raust» at de i hvert fall kan holde huset sitt varmt den siste tiden de har igjen ? - og kanskje slå på lyset i flere rom samtidig når det er helg.

Men. Well. Ok. Hadde jeg stilt dette spørsmålet til ung fremadstormende jappdass av en politiker, hadde jeg sikkert fått en forvirrende tåkedott av et ordteppe i retur som forklarte hvorfor dette selvfølgelig ikke lar seg gjøre.  Men men. Her fikk de da i hvert fall en gratis valgfleskebit av en gammal sølvrev, som jeg håper INGEN voksne mennesker biter på..

Om bloggen

Om bloggen
EN SØLVREVS BETRAKNINGER

Dette er en blogg som er skrevet av en lattermild, eldre herre med grått hår og flakkende øyne.
Han går omkring og ser på verden i mild forundring – og tenkte kanskje det var på sin plass å skrive noen ord om tankene han etter hvert får inn i sitt gamle hode.

Han valgte navnet Sølvreven.

Sølvrev, betegnelsen på et menneske som er godt oppe i årene, og med en dertil hørende, kledelig sølvgrå hårmanke. Unge mennesker vil aldri kunne oppnå denne hedersbetegnelsen, SØLVREV, uansett hvor sølvgrått de farger håret.

Slik er det bare.

Syk sølvrev

Det har kommet noe styggedom inn i kroppen til sølvreven. Noe ondt og grusomt som bare vil den vondt. Slikt gjør at selv en ellers så munter og glad sølvrev blir redusert til en sløv, svett og sovende pusekatt. Når medisinen får virke en halvtimes tid vil pusen konverteres  til et temmelig sint tablett-tyggende monster som irriterer seg over alt fra religion til snøen som falt i fjor. Snøen fra i år også forresten. Så når tablett virkninga er på topp og snørra er blitt halt ut av øynene gjøres et tappert forsøk på å referere til verden der ute - hvordan det føles med slike uhyrer krypende omkring i kroppen.

Tabletter en en god ting. De får dempet den grusomme, galopperende feberen slik at den gamle endelig får slappe av en times tid uten frostrier og hakkende tenner. (Ja, det finnes ennå noen tenner igjen der inne).  Det samles også krefter til å skrive ned noen ord, samt å føre en noenlunde feberfantasi fri samtale med fruen.

Så kommer bilder gjennom vinduet igjen. Metervis med råtten snø ligger der ute i hagen og som aldri ser ut til å smelte! Siden den fordømte sola sjelden titter inn i denne hagen, bortsett fra et lite glimt om mårran, er det vurdert alt fra hårtføner til flammekaster for å smelte dritten. Til og med en snøskuffe er blitt vurdert ? men det ble sett på som et resultat av feberen.
Det finnes lignende, men bedre alternativer, som for eksempel en rullator med plog. En meget god ide egentlig ? men også dette virker litt slitsomt for en syk og nedbrutt kropp. Så dritten blir vel liggende en måneds tid til.
Dessverre.

Men når fruen kommer med sin herlige fiskebolle rett - blir alt så meget bedre. Hun vet at karri er favoritt krydderet, så bollene og den hvite sausen er krydret til fingerspissene og fungerer nærmest som Plumbo på luftveiene til den gamle.  Følelsen av å kunne puste fritt igjen for første gang på en halv dag gir en følelse av ungdommelig friskhet noen minutter.

Så går tablettvirkningen omsider ut og han sovner rolig inn i hvilestolen sin igjen.