Opprinnelig publisert i mai 2011 i Namdalsavisa og i Sølvrevens gamle blogg 25. mai 2011 da Bob Dylan fylte 70 år. Jeg har valgt å redigere den og feire hans 82 års dag den 24 mai 2023 - for liksom å ta den fram i fra de mørke, støvete skyggene av denne bloggen..
Bob Dylan fyller 82 år den 24 mai og dette blir som vanlig feiret over hele kloden, om det er et rundt tall eller ikke. Før hans 70 begynte noen allerede i mars/april med konserter og festivaler bygget rundt Dylans låter. Også i Norge blir hans fødselsdag feiret på store og små steder – og hans 70-årsdag ble feiret på restauranten Rollaugs i Namsos Rock City (som det het den gangen) – pluss rundt mange andre steder i landet.
Første gang jeg hørte Dylan var på biblioteket på Veitvet, en drabantby i Groruddalen, Oslo Øst, hvor jeg vokste opp. På biblioteket der kunne man allerede den gang sitte med
høretelefoner og høre enkelte LP-plater -gratis.
Bob Dylan - Forever Young
Hva som gjør denne mannens musikk så spesiell er det mange som har forsøkt å skrive om tidligere, og jeg har ikke tenkt å bevege meg ut i den hengemyra. Men for oss var det på en måte som om han satt ord på tanker vi innbilte oss vi hadde tenkt! Det vil si tekstene hans fikk tankene våre inn i en bane rundt kloden hvor ingen hadde vært før. Det er ikke sant, som mange sier, at Dylan satt ord på tankene våre. Han ga oss nye tanker. Hvis det er så at det narkotiske stoffet LSD var "mind expanding" så var Dylan vår LSD. Når jeg ser tilbake på den opplevelsen i dag – og hører Subterrenean Homesick Blues nærmere 50 år etterpå, skjønner jeg godt at en slik tekst treffer lett påvirkelige unger midt mellom øya og langt under beltestedet:
Ah get born, keep warm
Short pants, romance, learn to dance
Get dressed, get blessed
Try to be a success
Please her, please him, buy gifts
Don’t steal, don’t lift
Twenty years of schoolin’
And they put you on the day shift
Look out kid
They keep it all hid
… og slik holdt den på i fire lange vers, som vi selvfølgelig kunne på rams etter et par-tre uker…//Bob Dylan
Etter Bringing it all back home, kom Highway 61 og dobbeltalbumet Blonde on blonde. Tre album på to år – derav ett dobbeltalbum. Som en triologi i reinspikka rock n roll med tekster som både Kerouac og Ginsberg kunne ha skrevet under på. Tre album samtidig med et tett turneprogram endte selvfølgelig med et smell i 1966. Dylan var involvert i en motorsykkelulykke og forsvant fra all offentlighet. Ingen visste hvor han var eller hvordan det form han var i etter ulykken. Rykter gikk om brukket nakke og greier og selv Radio Luxemburg tok seg tid til å fundere over saken. Vi lurte litt på om han var på avvenningskur, på psykiatrisk sykehus – eller bare roa ned det hele med fruen Sara og barna. Det siste var vel nærmest sannheten. Mannen hoppet av karusellen mens han ennå hadde livet i behold.
Bob Dylan har aldri likt flower power hysteriet på 60-tallet. Han forsøkte å gjemme seg for hele hippiebevegelsen – men de fant ham selvfølgelig til slutt. Dylan hadde gjemt seg med familien i sitt nyinnkjøpte hus i Woodstock – kanskje ikke det lureste sted å gjemme seg for en haug med frynsete hippies, men stedet var opprinnelig et boligstrøk for kunstnere og bohemer – før festivalen i 1969 satt stedet på hippiekartet for alltid…
Dylan er en kunstner som bekrefter myten om at en kunstner skal lide, eller i hvert fall ikke ha aircondition, hvis han skal skape god kunst. Fram til 1975 levde han rolig og tilbaketrukket med kone og barn og skrev søte kjærlighetssanger til dem og små søte vers om livet generelt. Musikken og tekstene var langt fra det vi kalte rock and roll…
Build me a cabin in UtahPå denne tiden kom han også ut med et country-album, med den treffende tittelen Nashville Skyline og dobbeltalbumet Self Portrait – som var enda verre. Her sang han coverlåter som In the early morning rain, Let it be me og Blue moon – med en myk crooner-stemme som til nød kunne spilles på fest for å ha en forfyllet allsang eller lignende. Det er ikke til å komme i fra at dette var en vond tid for de fleste med smak for god Dylan. På albumet Planet Waves kom låta Forever Young hvor han ønsket sine barn en sterk grunnmur å stå på når forandringens vinder blåste – og noen og enhver kunne trenge det i slike tragiske dylantider.
Marry me a wife, catch rainbow trout
Have a bunch of kids who call me “Pa”
That must be what it’s all about…
Men i 1975 skjedde det noe som fikk oss alle til å våkne opp av dylan-dvalen. En idiotvind begynte å blåse mellom Dylan og fruen Sara, og gubben dro på turne med en haug med musikere og de kalte seg kun The Rolling Thunder Review.
Albumet Desire kom ut med fantastiske låter og med en Dylan i storform og livet var herlig for alle små dylanfrikere omkring i verden. Året før kom også The Basement Tapes ut – selv om de største tilhengerne blant oss hadde hatt den i mange år allerede. Den ble spilt inn rundt 1969 i huset til The Band i Woodstock – et rosa hus kalt The Big Pink. Alt ble innspilt i kjelleren med en 8-spors båndopptaker og noen kasser vin. Opptakene fra The Big Pink resulterte faktisk i musikkhistoriens første bootleg. The Great White Wonder – hvor noen av innspillingene fra pink-kjelleren ble samlet på et dobbeltalbum og gitt ut ulovlig av noen som hadde fått tak i en kopi av teipen. Derav navnet på den offisielle utgivelsen. The Basement Tapes.
Dette var en stor tid for dylanheads. Vi så til og med mannen på TV en rekke ganger med fantastiske versjoner av gamle sanger og spennende nye. Alle var glade utenom Dylan selv. De ekteskaplige problemene mellom han og Sara endte med et av rockhistoriens såreste album – Blood on the Tracks.
I can still hear the sounds of those Methodist bellsI 1978 kom albumet Street Legal og Dylan dro på ny verdensturne med et nytt band og nye låter. Det største med denne turneen var at han kom til Gøteborg! Bortsett fra en kjapp tur i 1966 – hadde han aldri vært i Skandinavia tidligere – og nå skulle vi altså endelig få oppleve Dylan i levende live..
I’d taken the cure and had just gotten through
Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel
Writin’ “Sad-Eyed Lady of the Lowlands” for you
Sara, oh Sara – Glamorous nymph with an arrow and bow
Sara, oh Sara – Don’t ever leave me, don’t ever go
Det var en totalt ubeskrivelig følelse å runde gatehjørnet i Gøteborg og se et skilt med ordene BOB DYLAN IN CONCERT – henge over inngangen til Scandinavium, og her var det ikke en gang snakk om noen pub- eller resturantbesøk før konserten og ødelegge opplevelsen med alkohol, Vi fant våre plasser – med alle sanser i behold og nervene i helspenn – og vi ble ikke skuffet. Konserten var over all forventning (og det sier ikke lite) og vi var i dylanhimmelen i mange, mange uker etterpå. Heldigvis kom Live i Budokan ut året etter – et konsertalbum fra samme turneen, slik at vi kunne spille den for venner og vise hvilken stor musikkopplevelse vi hadde vært med på. Som oftes ble det selvfølgelig ”perler for svin” – men det brydde vi oss ikke om.
Men Dylan er Dylan. Når vi hadde hatt Dylan tilbake i storform siden 1974 begynte vi etter hvert å føle oss trygge på at hans ”comeback” var varig, og at vi igjen kunne feste låtene hans på våre analoge spillelister. Da kommer nyheten som satt alt annet i skyggen.
Dylans første konsert i Norge – Drammenshallen i 1981 ble da også en selsom opplevelse. Vi hadde alltid følt vi sto ved siden av Dylan når han sang om dem – det vil si de andre som ikke var så coole som oss – det var oss og dem – vi var med Dylan og ”dem” var de andre – de etablerte – de borgerlige – de kjedelige. Men når han sang Like a rolling stone i Drammenshallen denne dystre kvelden i 1981 – og satte alle lyskasterne mot oss – og hylte How does it feel – to be without a home?
Vi var blitt DEM – og Dylan hadde forsvunnet for oss igjen. Det samme gjentok seg på konserten kvelden etter. (Vi gikk selvfølgelig på begge). Noen smalt av en stinkbombe på den siste konserten – mulig de følte det samme som oss.
Det var en lidelse å være Dylanfreak på 80-tallet. Egentlig var det grusomt å høre de fleste band på 80-tallet, men Dylan var verst, og jeg velger å bare la det 10-året passere…
I 1991 og 1992 ga Dylan ut to album med kun coverlåter. Til media sa han surt og fåmelt som alltid; There is enough dylansongs in the world. Men i 1995 ga han likevel ut en singel med en av sine beste låter noensinne. Dignity, og den ble igjen starten på en svært kreativ ti-års-periode.
So many roads, so much at stakeI 1997 hadde han åpenbart ombestemt seg og med hensyn til ”nok dylansanger i verden” – og til glede for alle hans tålmodige følgesvenner – kom han ut med Time out of mind – et album som både kritikerne og tilhengere syntes var det beste siden 70-tallet. Han kom med tre album til i løpet av årene 2001 til 2009 – som også traff gamle dylanfolk midt i hjertet, samt singelen Things have changed som ble skrevet til filmen Wonder boys, og som også var ei låt som ble lagt merke til. Den ga ham for øvrig en Oscar for beste sang og en Golden Globe Award for Best Original Song.
So many dead ends, I’m at the edge of the lake
Sometimes I wonder what it’s gonna take
To find dignity
Dylan var definitivt tilbake igjen. Men – som vanlig – hvor lenge har noen gang Dylans tilhengere vært i paradis? På slutten av 2009 – som om han ville minne oss på at Dylan er Dylan – kom han ut med en forferdelig juleplate – hvor han sang tradisjonelle, amerikanske julesanger! Albumet inneholdt enkelte artige spor som for eksempel Must be Santa, som ble ledsaget av en humoristisk video – men Dylan med en juleplate var like utrolig som om Sex Pistols hadde gitt ut en.
Bob Dylan sa en gang rundt 1964; “Woody Guthrie was my last idol”. Det tror vi på, for siden har han alltid gått sine egne veier. Men uansett. 70-åringen er fortsatt i fullt driv. En turne, som av media er blitt kalt The Never Ending Tour, startet i 1988 og holder på ennå. Gamlefar holder over hundre konserter i året og reiser jorda rundt med gamle og nye sanger. I 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som den første rock-musiker noensinne. Han er blitt universitetsstudium ved Universitetet i Oslo – og det er vel heller ikke daglig kost for en rocker å bli nominert til Nobelprisen i litteratur, som Dylan er blitt, fem ganger siden 1996.
Lot of water under the bridge, lot of other stuff too
Don’t get up gentlemen, I’m only passing through
People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed
-------
Den godeste Bob Dylan opplevde faktisk å få Nobels Litteraturpris i 2016 for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen.(C) Sølvreven 2011 - editert 2023.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar