Den Musikalske Gullalder!

 

Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru på radioen på lørdager klokka 21.00 og skru opp volumet (men husk naboen), len deg tilbake, og la musikken fra Gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Musikk fra en tid da musikk ble laget med ekte instrumenter, og ikke med datamaskiner som ser ut som de har blitt stjålet fra en romfartsorganisasjon. Vi snakker om 60- og 70-tallet, en gylden æra hvor folk faktisk måtte lære seg å spille et instrument i stedet for å trykke på en knapp. Det var en tid da musikkvideoer ikke eksisterte, og folk måtte bruke fantasien for å forestille seg bildene låta forsøkte å gi deg.

Tenk deg The Beatles! Du kan nesten høre hvordan John, Paul, George og Ringo sitter i et rom, omringet av røyken fra en god gammeldags sigarett, og lager musikk som får hjertet ditt til å danse. "Hey Jude" ble ikke bare en sang, det var en livsfilosofi! Og hvem kan glemme den berømte "Let It Be"? Det er som om Paul McCartney visste at folk kom til å ha problemer i livet, og han bare sa: "Slapp av, det ordner seg!"
Og John Lennon med sine episke sanger så som Strawberry Fields Forever og I Am The Walrus. For en musikk!

Og så har vi The Rolling Stones. Time Is On My Side. Mick Jagger, med sitt ikoniske dansetrinn, var ikke bare en sanger, han var en levende legende. Låta (I Can’t Get No) Satisfaction. Låta alle trudde handla om alt som foregikk under beltestedet, men som egentlig handla om en fyr som var drit lei reklame. Det er sånt vi tar opp i programmet.

La oss ikke glemme Bob Dylan, poeten som tok fram gitaren og forandra rock and roll for alltid. Hand infløkte og poetiske tekster satt våre hoder i spinn og ga oss nye tanker om det meste og fikk oss til å se alt i et annet perspektiv.

Og Small Faces! De var som en blanding av en rockeband og et moteshow, med klær som kunne fått selv de mest stilbevisste til å føle seg underlegne. "Itchycoo Park" er en sang som får deg til å lengte etter en tid da du kunne dra til parken uten å bekymre deg for hva du skulle ha på deg. Bare ta med deg en gitar, et par venner, og kanskje en liten smule av den gode gamle hippiekulturen.

Kinks, med sine geniale tekster og catchy melodier, var som den sære onkelen i musikkfamilien. De fikk deg til å le, gråte og tenke på hva du egentlig gjorde med livet ditt, alt på en gang. "You Really Got Me" er fortsatt en av de beste rockelåtene som finnes med sine power-akkorder som faktisk bana vei for heavy metal og punken. Tekstmessig er jo Dedicated Follower Of Fashion en gullgruve når det gjelder innhold og humor.

Og så er det The Who! Med sin eksplosive energi og fantastiske gitarspill, var de som en tornado av lyd.
"My Generation" er ikke bare en sang, det er et opprør! Og hvem kan glemme den berømte linjen "I hope I die before I get old"? Det er som å si: "Nei takk til pensjonisttilværelsen, jeg vil rocke til jeg faller om!". Vel når for tida mener vi jo at Pete Townshend tok vel hardt i da han skrev teksten til låta si, men han synger den ennå, selv om han sjøl nærmer seg 80 år...

Det var bare noe få av flere hundre artister vi kan kose oss med fra Gullalderen.

Så her sitter vi, voksne nok til å sette pris på musikk fra en tid da alt var ekte. Ingen autotune, ingen datamaskiner, bare ren, ufiltrert rock 'n' roll. Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru opp volumet, len deg tilbake, og la musikken fra gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Programmet går kl. 21.00 på lørdager, med repriser 17.00 søndag, 18.00 tirsdag, 10.00 onsdag og 23.00 på torsdager. Du finner Radio Trøndelag på DAB og FM, samt du kan høre med mobil/PC  på https://www.radiotrondelag.no/lytte/

 

En gammel mann baker brød

 

Dette er historien om gammel mann - en lykkelig pensjonist, som hadde sett bedre dager, men som ennå var ved godt mot og ennå så på verden omkring med en sunn nysgjerrighet. Han sto på kjøkkenet sitt, iført et sort forkle fra Hard Rock Cafe, der teksten "Love all - serve all" prydet brystet hans. Det var som om han hadde fått det for å minne seg selv på at kjærlighet og service er livets krydder.

Mens han eltet deigen som skulle bli til herlig, grovt hjemmebakt brød, nynnet han på en gammel Bob Dylan-låt. Det var en melodi som fikk ham til å føle seg ung igjen, selv om knærne hans knirket som ei gammel trapp. 

Han knadde og eltet med en energi som var overraskende for en mann i hans alder. Hver gang han slo deigen ned på benken, kom det en liten støvsky av mel opp i luften. Og mens han sto der, tenkte han på alle de gangene han hadde bakt brød for familien. Det var alltid en fest, selv om resultatet noen ganger kunne minne mer om en klump med leire enn et deilig brød.

"Åh, deigen, kjære deig, du skal bli så god!" mumlet han, og smilte til den som om den kunne høre ham. "Bare vent til du blir ferdig og så sprø og gyllen at selv Dylan ville laget en sang om deg!" Et gammelt slagord dukka opp i hodet hans: "Revolusjon er å bake brød".

Til slutt, etter mye klabb og kliss, var deigen klar for heving. Han pakket den inn i et håndkle og satte den på benken, som om han hadde lagt et lite barn til å sove. "Nå er det bare å vente," sa han med et glimt av forventning, og begynte å rydde opp i rotet han hadde skapt.

Mens han feide opp melstøvet, kunne han ikke unngå å tenke at livet var som baking: noen ganger ble det perfekt, og andre ganger ble det bare som alle andre. Uansett, så lenge han hadde sitt forkle og en god melodi i hodet, var han klar for å bake det beste brødet i nabolaget - en vakker dag...

 

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜

Referat fra en pilegrimsreise til Liverpool

Denne bloggen bør absolutt leses med nettbrett eller PC!
I verste fall med liggende mobiltelefon...

Jeg må starte dette forsøket på reisebrev med å si at selv om jeg skriver om Liverpool så vil du kun se ordet fotball EN gang - og det er i den setningen du akkurat har lest.

Vi starter friskt med Wikipedia:

"Liverpool er en by i Nordvest-England. Med en befolkning på 500.500 (2022).
Byen ligger i fylket Merseyside og er hovedbyen i den bredere Liverpool City-regionen. 
I 2019 var Liverpool den femte mest besøkte byen i Storbritannia. Det er kjent for sin kultur, arkitektur og transportforbindelser. Byen er nært knyttet til kunst, spesielt musikk. Populariteten til The Beatles, ansett som det mest innflytelsesrike bandet gjennom tidene, førte til at det ble et turistmål.

Liverpool har fortsatt å være hjemmet til en rekke bemerkelsesverdige musikere og plateselskaper – musikere fra byen har gitt ut 56 nummer én hitsingler, mer enn noen annen by i verden."  Sitat slutt. 

Som en kjempestor Beatlesfan har jeg drømt om Liverpool siden 1965-66, og jeg måtte altså bli 71 år gammal før jeg kom meg dit.

Kjemperom på hotellet
med RINGO på veggen..

Vi hørte av erfarne Liverpool-besøkende at vi måtte ta fly til Manchester og tog derfra til Liverpool. MEN husk å bestille "direct train" fikk vi strenge beskjed om. 

Jeg hadde selvfølgelig ønsket å fly rett til Liverpool og lande på selveste John Lennon Airport, men i følge min eminente reiseleder (Lisbeth, min kone) så går det ingen direktefly til Liverpool fra Norge - og jeg like ikke å mellomlande med alt det stresset det medfører.

Vi lyttet selvfølgelig til erfarne Liverpoolfolk, men vel installert på et direktetog i Manchester kom en mann i høyttaleren og sa at toget var kansellert og vi måtte bytte tog. Dermed fikk vi ikke et direktetog, men et "somletog". som vi kalte det i gamle dager. Dette toget var nok fra den tiden dronningmoren var barn og skramla og hylte seg inn og ut av 20-25 stasjoner før vi omsider kom til den forjettede by, Liverpool og Lime street station,

The Harddaysnight Hotel Foto: HDN Hotel

Musikken fra Liverpool i 60- og 70-tallet ble kalt for Merseybeat, og man kan godt si at det er der musikken, slik vi kjenner den i dag, begynte.

Blant artistene som ble kjent utenfor Liverpool, foruten Beatles, kan nevnes Cilla Black, Gerry and the Pacemakers, Billy Fury, The Searchers, The Swingin' Blue Jeans, The Scaffolds, Billy J. Kramer and the Dakotas - og så kan vi jo ta med Rory Storm and the Hurricanes også, (hvor Ringo starta sin karriere som trommeslager før han begynte i The Beatles.

En av fire barer på Hard Days Night Hotel
Foto: Lisbeth Antonsen

Så ble det en kjapp taxi til Harddaysnight Hotel. Endelig. Dette praktfulle 4-stjerners hotellet i Liverpool står som verdens eneste Beatles-temahotell. Hotellet ligger i hjertet av Liverpools "Beatles Quarter", ved siden av Mathew street hvor den verdensberømte Cavern Club ligger - altså der hvor Fab Four begynte sin voldsomme karriere. Man finner også The Beatles Museum og pubben Rubber Soul i den gata. 

Det er livemusikk på Cavern Club, Rubber soul Pub og diverse andre steder fra klokka 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta!

Rommet på HardDaysNight Hotel var stort, med lenestoler av skinn og kjempeseng med Ringo på veggen. Det var også ladekontakter på begge sider av senga, USB-kontakter og stikkontakter. Fantastisk! Trappa ned til resepsjonen var pryda med kjempestore bilder av The Beatles, og selve resepsjonen var som et lite mini Beatles museum.

John Lennon

Vi møtte et par fra Steinkjer som også bodde på Hard Days Night Hotel, og de hadde bilde av John Lennon og Bob Dylan over senga! Misunnelig!  Jeg vurderte å tigge om å bytte rom, men lot det være. Så for folk som skal dit, Ringo er på rommet vi hadde, rom 402, og Lennon/Dylan er på rom 212. Så vet man det.

Det var fire restauranter/pubber på hotellet, en av dem, den mest snobbete (hvor vi inntok vår frokost) het restaurant  Blake, oppkalt etter Peter Blake (nå SIR Peter Blake). Han var mannen som designa coveret til Beatlesplata Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. I følge en plakat på hotellet ba han gutta i bandet finne bilder av de folka de ville ha med på coveret. John & Paul tok oppgaven på alvor og fant en haug med folk, George fant noen folk fra India, og Ringo ga blaffen. Men uansett. Derav navnet på restauranten.

Tidlig på tirsdagen dagen betalte vi 5 pund for inngang på The Cavern Club. Det var mange trappeavsatser ned i katakombene, det måtte da vært to eller tre etasjer ned under gatenivå. Der hørte vi to artister på en gang. Da de har en "lounge"-konsert i den ene "cella" i kjelleren - men på den andre har de en tro kopi av THE CAVERN CLUB. Rundt/buet tak over hele kjellerlokalet, og den game Cavern (fra 20-30 meter nede i Mathew street) - er flyttet hit. Flyttet "brick by brick" som en fyr sa...

Cavern Club vegg

Det var skriverier på hver eneste murstein i taket og i veggene. Her skrev folk at de slka hverandre, eller Beatles eller hva enn de mått ha på hjertet. Dette var nok kommunikasjonsforman den gangen - før internett, SMS og diverse sosiale medier.

På Cavern var det musikk fra 11.00 på formiddagen til 24.00 om natta med forskjellige artister. Det gikk for det meste i coverlåter, mest Beatles selvfølgelig, men også andre artister fra "gamle dager".

Utenom den vakre musikken la jeg merke til to ting: For det første var det ikke her, som i Namsos, hvor man må ha to kvadratmeter mixebord for å spille ei låt. Jeg så faktisk ikke noe mixebord i det hele tatt på noen av live-music-pubbene vi besøkte den tid vi var i Liverpool, hvis de hadde og brukte noe sånt må det i så fall være svært lite.

Den andre tingen jeg la merke til var at ungdom på 18-20 år sang med på alle de gamle sangene. De kunne hele teksten på de fleste av låtene som ble spilt. Det varmet virkelig et gammel hjerte.

Etter Cavern rusla vi ned til Albert Docs for å finne Beatles Museum, eller The Beatles Story som det het. Vi vandra omkring på dette historiske havneområdet i lange tider uten å finne det. (Vi fant det senere - og vi bomma med 30 meter eller så.) 

Vi bestemte oss for å hoppe på en guide-buss i stedet. En hopp på og hopp av buss man kunne bruke i 24 timer.

Fruen på buss med guide

Det var ikke noen Beatles buss, men guiden om bord var en skikkelig snakkemaskin som fortalte om alle bygninger vi passerte og noen av Liverpools hundrevis av katedraler. Liverpool har også bevart en utbomba kirke, hvor ruinene nå står som et minnesmerke fra 2. verdenskrig og menneskets mangel på intelligens.

Da guiden kom inn på musikk fortalte han om skiffle. Han kunne fortelle oss at 
skiffle er en folkemusikksjanger med påvirkning fra amerikansk folkemusikk, blues, country, bluegrass og jazz, vanligvis fremført med en blanding av produserte og hjemmelagde eller improviserte instrumenter. På 60-tallet var det rundt 500 band i Liverpool (!) og mange av dem begynte som skiffle-band. Tidlig Beatles, eller The Querryman som de het i begynnelsen, begynte også som et skiffleband.

Lisbeth i samtale med Elanor Rigby..

Etter bussturen gikk vi tilbake til Mathew street og The Cavern Restaurant for å spise middag. I denne gata finnes som sagt den verdensberømte Cavern Club, men også Cavern Pub og altså Cavern Restaurant.

Vi fant ut at vi ville forsøke "lobscouse" eller kun scouse som de fleste kaller det i Liverpool. Lobscouse er nemlig britenes svar på lapskaus. Til og med guiden på bussturen fortalte om denne norske retten.

Vel, ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve turen. Et gammalt, slitt uttrykk som jeg fikk lyst til å bruke her. 

Det var ikke bare Beatles på veggene i byen.
Her er Johnny Rotten/John Lyndon fra Sex Pistols
Foto: Lisbeth Antonsen

Dagene gikk med til shopping, Liverpool har nemlig også store brede gågate-shopping-områder - ikke bare Beatles-museer, Beatles cafeer og Beatles pubber.. 

Vi fant statuen av alle fire gutta nede ved fergeleiet hvor ferja over elva Mercey går. ("Ferry across the Mercey", remember?)

Det var ikke bare statuer av Beatles i byen. Vi fant flere statuer og bilder av artister som ikke hadde noe med supergruppa å gjøre. Blant annet bilde av Johnny Rotten fra Sex Pistols, som  sa i et ganske ferskt intervju at han hadde vært i Liverpool tidligere og spilt med Sex Pistols for byens relativt store punkmiljø for mange å siden. Han hadde sunget gjennom Cilla Blacks strømpebukser en gang, og det var en av de beste opplevelsene i hans liv, kunne han fortelle.."

Guida tur med en kopi av Lennons bil..
Foto Lisbeth Antonsen

Det er mange guidede Beates-turer man kan ta i Liverpool. Det var busser og taxier og til og med en kopi av John Lennons rolls som kunne leies i to timer med en guide-sjåfør. Det var også mer vanlige taxier, om enn noe mer komfortable enn en standard taxi, som også kjørte rundt og guidet folk. 

Men det aller største for en gammal Beatlesfan var en tur med selveste Magical Mystery Tour-bussen. 

Magical Mystery Tour var The Beatles sin første film siden "Hjelp!" (1965)-
Historien følger en busslast med eksentriske mennesker på en magisk reise gjennom det engelske landskapet - med en gul, fargesprakende buss. 

Turen resulterte altså i en film og et album. En dobbelt EP-plate kan man si.

Magical Mystery Tour album

Vi starta turen ved Albert Dock på møtepunktet i Anchor Courtyard.

På turen fikk vi se alle medlemmene i Beatles sine barndomshjem, skoler og høyskoler, og vi kom tett på steder som inspirerte noen av deres mest minneverdige sanger – Penny Lane og Strawberry Fields. 

Vi ble underholdt underveis av en profesjonell Beatles-guide og noen Fab Four-låter. Guiden var svært så kunnskapsrik og han fikk fletta inn i ordflommen at han var bror til vokalisten i Frankie Goes To Hollywood - et av de mer moderne banda fra Liverpool. De starta vel rundt 1980 eller så.

Turen ble avslutta på The Cavern Club, og er man ikke fornøyd da, blir man aldri fornøyd...

Foto: Lisbeth Antonsen

Strawberry Fields foreverf

Paul McCartney sitt barndomshjem

Vi forvilla oss inn på en gammal trad-pub en ettermiddag/kveld. Nesten fri for Beatles og lignende. Vi hørte sang fra mange stemmer der inne og gikk inn. Der bak satt en gjeng eldre herrer - sånn ca. mellom 80 og 95 år, og sang gamle trad-låter fra Liverpool! Pubben het The White Star etter rederiet The White Star Lines i Liverpool hvor ulykkesskipet Titanic var registrert. 

Så pubben var full av bilder av gamle båter, mest da Titanic selvfølgelig. Det eneste angående Beatles på pubben var noen små plaketter som viste hvor Beatles satt og øvde og tok en øl eller fem etter spilling på The Cavern i gamle dager.

Men tilbake til de syngende herrer bakerst i lokalet. De hadde med gitar, banjo og trekkspell - og ikke noen mikrofon eller forsterker for instrumentene, Neida. De sang for full hals - og det hørtes svært godt uten elektriske hjelpemidler.

Vi fikk alle utdelt teksthefte etter hvert, med Leaving Liverpool, Liverpool Home og Liverpool Lullaby blant mange andre, og de oppfordra til allsang på enkelte refrenger. Vi kom i snakk med gutta, og da vi sa vi var fra Norge og det faktisk var selveste 17. mai i dag, reiste en av gubbene seg og sang første vers av Ja vi elsker på gebrokken norsk for oss! Trivelig!

Da vi skulle gå fikk Lisbeth en pin med The LiverBird og vi fikk med oss en CD med 24 tradlåter fra Liverpool, samt teksthefte. Gratis.
En stor og uventa opplevelse!

The White Star er faktisk en slags tvilling pub eller vennskaps-pub (eller hva det heter) med to pubber i Norge! En i Skien og en i Grimstad. De reklamerte for det på utsiden i blanke skinnende skilt.

Vi dro tilbake til White Star på formiddagen dagen etter for å ta en kaffe, Pubben hadde akkurat åpna og Lis ba om to kaffe. Da fikk hun kontant svar fra den gamle damen som styrte butikken:  

"We don't do coffee - It's a PUB, love..." på ekte liverpoolsk.

Well. Det var vel da noe av det vi fikk med oss på vår første Liverpooltur. 
Det hører med til historia at vi ikke tok tog tilbake til Manchester, selv om vi hadde tur/returbillett. Klok av skade tok vi en behagelig taxi tilbake, og sjåføren her var også en liten Liverpool-guide kan man trygt si...

Yeah yeah yeah.

Må jo ha med et par-tre "I was there" bilder også...

På Cavern Club

En sølvrev på årlig legesjekk

Forleden dag troppet en søvnig sølvrev opp på byens legesenter for sin årlige kontroll. Det sies at det er helt  fantastisk lurt å ta en liten kontroll på kroppen innimellom, da alt kan skje med den gamle motoren. 

Spesielt hvis den for ofte blir fylt med feil drivstoff. Det er heldigvis slutt på tiden da man måtte vente i timevis på legekontorets venteværelse, på tross av at man hadde bestilt time. Den gang kunne legen komme slentrende et par timer etter åpningstid med golfbagen dårlig skjult i sin lille Mercedes.

Mye er jo rutine ved sånne besøk. Først blir man dradd inn bak et forheng og inn i et rom jeg kaller prøverommet. Det vil si rommet hvor de tar prøver. De tapper noen desiliter blod som de egentlig gjør som de vil med. Mulig de bare heller det ut i vasken etter at jeg har gått ? eller selger det til trengende eller høyestbydende - eller forsåvidt begge deler.
Hva vet vel jeg?

De sier jeg vil få beskjed om resultatet av prøvene bare hvis det er noe galt. Hmmm. Men ok. La oss ikke mistenkeliggjøre de vakre hvitkledde småpikene på prøverommet. De gjør sikkert en grei jobb.

Men blodtrykket ble i alle fall målt og funnet innenfor EØS-kravene og slike ting, men legen virket litt forvirret da jeg svarte "Vet ikke" på spørsmålet om jeg blir andpusten når jeg løper. Jeg finner nemlig ingen grunn til å løpe i min alder. Sannheten er vel nærmere at jeg faktisk ikke husker hvordan man gjør det. En har da bil og sykkel og det finnes buss og taxi hvis man har dårlig tid og det røyner på.

Men magesyre har denne sølvreven nok av. Spesielt sene kvelder med alt Guinness eller vin (og en slurk brennevin) - og alt slikt som holder en gammel maskin putrende. Jeg ba om resept på noen de tablettene jeg pleide å få av fyren. Billig og bra. Kun ca 70 kroner for ei pakke på apoteket. No problem. Legen fikk fart i sin PC fra forrige århundre og knirka villig ut en resept til meg. Men da jeg hentet ut herligheten hadde jeg selvfølgelig fått et annet merke. 190 kroner kostet herligheten. Legen må ha vært på en golftur til Irland eller lignende. Betalt av legemiddelfirmaet som produserer dem eller noe sånt.
Hva vet vel jeg?

Til slutt lot jeg min stolte alder komme til sin rett og spurte om myndigheten sponset høreapperat til en gammel sølvrev som har ødelagt hørselen på diverse konserter gjennom tidene. Trommehinnene husker ennå for eksempel godt Jethro Tull i Njårdhallen i Oslo i 1971. For ikke å snakke om unge Klykkens versjon av With a little help from my friends under RockGallaen i Namsos Kulturhus for 10-12 år tilbake. Nå bør jo ikke noen rocker over 60 - med respekt for seg selv - gå i gjennom noen hørselstest uten anmerkninger, så det var vel med dårlig skjult stolthet jeg stilte mitt høreapparat-spørsmål. Legen fylte villig ut en rekvisisjon og sa han skulle sende den inn snarest og jeg ville i nær framtid bli innkalt til hørseletest. Eller egentlig sa han faktisk: "Om en stund vil du høre fra dem..:" Litt merkelig uttalelse synes jeg - til en som er nesten døv...

Uansett. Denne smått døve sølvrev går kanskje en hørende tid i møte og alle blir glade. Naboen vil få tilbake nattesøvnen da TV og platespiller ikke behøver å stå på full guffe lenger for at gamlingen skal få sin dose Dylan før leggetid, og fruen vil igjen oppleve at monologer vil kunne kalles samtaler ? når gubben får hørselen tilbake og vil høre hva hun sier. Som den gang for mange år siden da man var ung, forelsket - og hørende?
Det beste er kanskje at man kan skru høreapparatet av (eller skylde på dårlige batterier) hvis man ikke vil høre. Slike situasjoner kan jo også oppstå engang i framtiden. Kanskje.
Hva vet vel jeg?

Dagen popmusikk i høreapparatet til en Sølvrev...

Musikk er egentlig en underlig ting.
Man kan sitte hjemme med et kjært gammelt album med for eksempel Leonard Cohen, Bob Dylan eller Ole Magnell - lukke øynene og bade i nydelig musikk og låtlyrikk.
Men man kan også advare vennlige, koselige og forståelsesfulle naboer at i kveld blir det ikke fullt så mye låtlyrikk, men desto mer trøkk - som for eksempel Black Sabbath og/eller Led Zeppelin.
Sånn var det tidligere når Sølvreven var yngre og litt høy og mørk...

Men musikk brukes, eller misbrukes også noen ganger av snakkemaskiner på radio som kan holde på i timevis med intetsigende pjatt om uvesentligheter, og som bruker musikk mellom ordflommene for å trekke pusten - og for å gi lytteren endelig en liten pause. Enkelte ganger får de det ikke helt til, så de må snakke midt i låta eller fade den ut før den er ferdig.

Det finnes mange musikk-sjangre - og mange undersjangre av sjangre og undersjangre av dem igjen. Sjøl har jeg aldri likt begrepet sjangre. Musikk er musikk har jeg alltid tenkt - helt fram til de siste årene. 

Ny musikk i dag synges stort sett av ei ung og søt jente uten etternavn, kompet av et par datamaskiner. Musikken er "komponert" av unge programmører på gutterommet - og låtene ligner til forveksling på hverandre. Jeg må kanskje legget til alternativet; "programmører på jenterommet" så ingen føler seg krenka og/eller forbigått når de leser dette... 😉

Det virker som det ikke er noen som tør gå utenfor opptråkkede løyper i dagens populærmusikk. Alle utøvere har et vakkert ytre, skinnende hvite tenner og like pene sangstemmer som alle andre artister rundt samme alder.
I gamle dager hadde man mange artister som gikk utenfor løypene, og det er på den måten musikk utvikler seg!

Er det noen som tror at artister som Neil Young, Leonard Cohen, Janis Joplin, Ole Paus eller Bjørn Eidsvåg hadde kommet gjennom nåløyet til The Voice eller Idol i dag?
Eller hva med Bob Dylan eller Tom Waits?

Jeg liker å høre på vokalister som vet hva teksten de synger handler, om og mener det alvorlig - backa av ekte instrumenter og ikke programmerte datamaskiner som looper noen rytmiske greier som "spilles" av programmører.

Noen artister er musikere som spiller sine instrumenter og andre er pengemaskiner som er, som Zappa sang om i 1966 - only in it for the money...

Men uansett. Det finnes hundrevis av sjangre når det gjelder musikk - og alle har kommet og gått og endra seg for hvert år - eller tiår. Men som en gammal surpomp føler jeg at ny popmusikk er grei nok når det gjelder søte små piker (uten etternavn) som synger pent, men at det er pakka inn i 00011100 - altså DATAmaskin-generert backing er det om irriterer meg...
Vel at merke: Jeg er ikke imot data eller EDB som det het en gang.  Jeg starta med data mens det het MSDOS og Windows var ennå ikke funnet opp - men det jeg er imot er at det kalles musikk det disse nullene og ettallene klarer å lirke fram ved hjelp av flinke programmører.

Bob Dylan, en gammel mann – og forandringens vinder blåser fortsatt

Opprinnelig publisert i mai 2011 i Namdalsavisa og i Sølvrevens gamle blogg 25. mai 2011 da Bob Dylan fylte 70 år. Jeg har valgt å redigere den og feire hans 82 års dag den 24 mai 2023 - for liksom å ta den fram i fra de mørke, støvete skyggene av denne bloggen..

Bob Dylan fyller 82 år den 24 mai og dette blir som vanlig feiret over hele kloden, om det er et rundt tall eller ikke. Før hans 70 begynte noen allerede i mars/april med konserter og festivaler bygget rundt Dylans låter. Også i Norge blir hans fødselsdag feiret på store og små steder – og hans 70-årsdag ble feiret på restauranten Rollaugs i Namsos Rock City (som det het den gangen) – pluss rundt mange andre steder i landet.

Første gang jeg hørte Dylan var på biblioteket på Veitvet, en drabantby i Groruddalen, Oslo Øst, hvor jeg vokste opp. På biblioteket der kunne man allerede den gang sitte med
høretelefoner og høre enkelte LP-plater -gratis.

Det gikk mye på folkemusikk fra hele verden og ikke så mye på rock og spennende saker vanligvis, men en dag satt jeg på en for meg helt ny artist; Bob Dylan og hans den gang nye LP, Bringing it all back home. Året var 1965 og det føltes som om hele verden ble født på nytt. Jeg løp avgårde og dro med meg kameraten min opp på biblioteket og vi tredde på oss høretelefonene. Låta Subterrenean Homesick Blues blåste hodet av to stakkars 13-14-åringer og tekstene førte til mang et dypdykk i gloseboka. Dylan selv var en ung mann på rundt 24, og verden besto kun av poetry, musikk og rock and roll for både han og oss. En slik musikk, stemme og tekstrikdom var aldri før hørt innenfor noen musikksjanger. Etter denne eksplosjonen begynte vi å lete tilbake til tidligere utgivelser av Bob Dylan – og avhengigheten av fyrens musikk var etablert for alltid.


Bob Dylan - Forever Young
Hva som gjør denne mannens musikk så spesiell er det mange som har forsøkt å skrive om tidligere, og jeg har ikke tenkt å bevege meg ut i den hengemyra. Men for oss var det på en måte som om han satt ord på tanker vi innbilte oss vi hadde tenkt! Det vil si tekstene hans fikk tankene våre inn i en bane rundt kloden hvor ingen hadde vært før. Det er ikke sant, som mange sier, at Dylan satt ord på tankene våre. Han ga oss nye tanker. Hvis det er så at det narkotiske stoffet LSD var "mind expanding" så var Dylan vår LSD. Når jeg ser tilbake på den opplevelsen i dag – og hører Subterrenean Homesick Blues  nærmere 50 år etterpå,  skjønner  jeg  godt at en slik tekst treffer lett påvirkelige unger midt mellom øya og langt under beltestedet:

Ah get born, keep warm
Short pants, romance, learn to dance
Get dressed, get blessed
Try to be a success
Please her, please him, buy gifts
Don’t steal, don’t lift
Twenty years of schoolin’
And they put you on the day shift
Look out kid
They keep it all hid

//Bob Dylan 

… og slik holdt den på i fire lange vers, som vi selvfølgelig kunne på rams etter et par-tre uker…

Etter Bringing it all back home, kom Highway 61 og dobbeltalbumet Blonde on blonde. Tre album på to år – derav ett dobbeltalbum. Som en triologi i reinspikka rock n roll med tekster som både Kerouac og Ginsberg kunne ha skrevet under på. Tre album samtidig med et tett turneprogram endte selvfølgelig med et smell i 1966. Dylan var involvert i en motorsykkelulykke og forsvant fra all offentlighet. Ingen visste hvor han var eller hvordan det form han var i etter ulykken. Rykter gikk om brukket nakke og greier og selv Radio Luxemburg tok seg tid til å fundere over saken.  Vi lurte litt på om han var på avvenningskur, på psykiatrisk sykehus – eller bare roa ned det hele med fruen Sara og barna. Det siste var vel nærmest sannheten. Mannen  hoppet av karusellen mens han ennå hadde livet i behold.

Bob Dylan har aldri likt flower power hysteriet på 60-tallet. Han forsøkte å gjemme seg for hele hippiebevegelsen – men de fant ham selvfølgelig til slutt. Dylan hadde gjemt seg med familien i sitt nyinnkjøpte hus i Woodstock – kanskje ikke det lureste sted å gjemme seg for en haug med frynsete hippies, men stedet var opprinnelig et boligstrøk for kunstnere og bohemer – før festivalen i 1969 satt stedet på hippiekartet for alltid…

Dylan er en kunstner som bekrefter myten om at en kunstner skal lide, eller i hvert fall ikke ha aircondition, hvis han skal skape god kunst. Fram til 1975 levde han rolig og tilbaketrukket med kone og barn og skrev søte kjærlighetssanger til dem og små søte vers om livet generelt. Musikken og tekstene var langt fra det vi kalte rock and roll…

Build me a cabin in Utah
Marry me a wife, catch rainbow trout
Have a bunch of kids who call me “Pa”
That must be what it’s all about…

På denne tiden kom han også ut med et country-album, med den treffende tittelen Nashville Skyline og dobbeltalbumet Self Portrait – som var enda verre. Her sang han  coverlåter som In the early morning rain, Let it be me og Blue moon – med en myk crooner-stemme som til nød kunne spilles på fest for å ha en forfyllet allsang eller lignende. Det er ikke til å komme i fra at dette var en vond tid for de fleste med smak for god Dylan. På albumet Planet Waves kom låta Forever Young hvor han ønsket sine barn en sterk grunnmur å stå på når forandringens vinder blåste – og noen og enhver kunne trenge det i slike tragiske dylantider.

Men i 1975 skjedde det noe som fikk oss alle til å våkne opp av dylan-dvalen. En idiotvind begynte å blåse mellom Dylan og fruen Sara, og gubben dro på turne med en haug med musikere og de kalte seg kun The Rolling Thunder Review.

Albumet  Desire kom ut med fantastiske låter og med en Dylan i storform og livet var herlig for alle små dylanfrikere omkring i verden. Året før kom også The Basement Tapes ut – selv om de største tilhengerne  blant oss hadde hatt den i mange år allerede. Den ble spilt inn rundt 1969 i huset til The Band i Woodstock – et rosa hus kalt The Big Pink. Alt ble innspilt i kjelleren med en 8-spors båndopptaker og noen kasser vin. Opptakene fra The Big Pink resulterte faktisk i musikkhistoriens første bootleg. The Great White Wonder – hvor noen av innspillingene fra pink-kjelleren ble samlet på et dobbeltalbum og gitt ut ulovlig av noen som hadde fått tak i en kopi av teipen. Derav navnet på den offisielle utgivelsen. The Basement Tapes.
Dette var en stor tid for dylanheads. Vi så til og med mannen på TV en rekke ganger med fantastiske versjoner av gamle sanger og spennende nye. Alle var glade utenom Dylan selv. De ekteskaplige problemene mellom han og Sara endte med et av rockhistoriens såreste album – Blood on the Tracks.

I can still hear the sounds of those Methodist bells
I’d taken the cure and had just gotten through
Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel
Writin’ “Sad-Eyed Lady of the Lowlands” for you
Sara, oh Sara – Glamorous nymph with an arrow and bow
Sara, oh Sara – Don’t ever leave me, don’t ever go

I 1978 kom albumet Street Legal og Dylan dro på ny verdensturne med et nytt band og nye låter. Det største med denne turneen var at han kom til Gøteborg!  Bortsett fra en kjapp tur i 1966 – hadde han aldri vært i Skandinavia tidligere – og nå skulle vi altså endelig få oppleve Dylan i levende live..

Det var en totalt ubeskrivelig følelse å runde gatehjørnet i Gøteborg og se et skilt med ordene BOB DYLAN IN CONCERT – henge over inngangen til Scandinavium, og her var det ikke en gang snakk om noen pub- eller resturantbesøk før konserten og ødelegge opplevelsen med alkohol, Vi fant våre plasser – med alle sanser i behold og nervene i helspenn – og vi ble ikke skuffet. Konserten var over all forventning (og det sier ikke lite) og vi var i dylanhimmelen i mange, mange uker etterpå. Heldigvis kom Live i Budokan ut året etter – et konsertalbum fra samme turneen, slik at vi kunne spille den for venner og vise hvilken stor musikkopplevelse vi hadde vært med på. Som oftes ble det  selvfølgelig  ”perler for svin” – men det brydde vi oss ikke om.

Men Dylan er Dylan. Når vi hadde hatt Dylan tilbake i storform siden 1974 begynte vi etter hvert å føle oss trygge på at hans ”comeback” var varig, og at vi igjen kunne feste låtene hans  på våre analoge spillelister. Da kommer nyheten som satt alt annet i skyggen.

Dylan var blitt kristen! Fyren som tidligere sang Don’t follow leaders og God said to Abraham, kill me a son – var gått over til dem! Det var et sjokk. I min hjemby den gang var det en kristen bokhandel. Jeg passerte den ofte, men jeg hadde aldri lagt merke til noe interessant bak de skitne vinduene. Men en dag i 1979 så jeg til min forferdelse Dylans første kristne album, Slow train coming – henge i vinduet. Året etter kom det forferdelige albumet Saved – som jeg kjøpte, hørte igjennom én gang – og solgte til en kristen dylankamerat for 30 kroner. 30 sølvpenger. En stille demonstrasjon som selvfølgelig ingen la merke til.
Dylans første konsert i Norge – Drammenshallen i 1981 ble da også en selsom opplevelse. Vi hadde  alltid følt vi sto ved siden av Dylan når han sang om dem – det vil si de andre som ikke var så coole som oss – det var oss og dem – vi var med Dylan og ”dem” var de andre – de etablerte – de borgerlige – de kjedelige. Men når han sang Like a rolling stone i Drammenshallen denne dystre kvelden i 1981 – og satte alle lyskasterne mot oss – og hylte How does it feel – to be without a home?
Vi var blitt DEM – og Dylan hadde forsvunnet for oss igjen. Det samme gjentok seg på konserten  kvelden etter. (Vi gikk selvfølgelig på begge). Noen smalt av en stinkbombe på den siste konserten – mulig de følte det samme som oss.
Det var en lidelse å være Dylanfreak på 80-tallet. Egentlig var det grusomt å høre de fleste band på 80-tallet, men Dylan var verst, og jeg velger å bare la det 10-året passere…

I 1991 og 1992 ga Dylan ut to album med kun coverlåter. Til media sa han surt og fåmelt som alltid; There is enough dylansongs in the world. Men i 1995 ga han likevel ut en singel med en av sine beste låter noensinne. Dignity, og den ble igjen starten på en svært kreativ ti-års-periode.

So many roads, so much at stake
So many dead ends, I’m at the edge of the lake
Sometimes I wonder what it’s gonna take
To find dignity

I 1997 hadde han åpenbart ombestemt seg og med hensyn til  ”nok dylansanger i verden” – og til glede for alle hans tålmodige følgesvenner – kom han ut med  Time out of mind – et album som både kritikerne og tilhengere syntes var det beste siden 70-tallet. Han kom med tre album til i løpet av årene 2001 til 2009 – som også traff gamle dylanfolk  midt i hjertet, samt singelen Things have changed som ble skrevet til filmen Wonder boys, og som også var ei låt som ble lagt merke til.  Den ga ham for øvrig en Oscar for beste sang og en Golden Globe Award for Best Original Song.

Dylan var definitivt tilbake igjen. Men – som vanlig – hvor lenge har noen gang Dylans tilhengere vært i paradis?  På slutten av 2009 – som om han ville minne oss på at Dylan er Dylan – kom han ut med en forferdelig  juleplate – hvor han sang tradisjonelle, amerikanske julesanger!  Albumet inneholdt enkelte  artige spor som for eksempel  Must be Santa, som ble ledsaget av en humoristisk video – men Dylan med en juleplate var like utrolig som om Sex Pistols hadde gitt ut en.

Bob Dylan sa en gang rundt 1964; “Woody Guthrie was my last idol”. Det tror vi på, for siden har han alltid gått sine egne veier. Men uansett. 70-åringen er fortsatt i fullt driv. En turne, som av media er blitt kalt The Never Ending Tour, startet i 1988 og holder på ennå. Gamlefar holder over hundre konserter i året og reiser jorda rundt med gamle og nye sanger.  I 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som den  første rock-musiker noensinne. Han er blitt universitetsstudium ved Universitetet i Oslo – og det er  vel heller ikke daglig kost for en rocker å bli nominert til Nobelprisen i litteratur, som Dylan er blitt, fem ganger siden 1996.

Lot of water under the bridge, lot of other stuff too
Don’t get up gentlemen, I’m only passing through
People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed

------- 

Den godeste Bob Dylan opplevde faktisk å få Nobels Litteraturpris i 2016 for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen.


(C) Sølvreven 2011 - editert 2023.

LEGO for voksne

 
Lego er feilaktig alltid blitt sett som noe for unger å leke med og for voksne å tråkke på når man kommer med bare føtter fra badet.

Men det er fjernt fra sannheten. Jeg er nå 71 år og er blitt hekta. Jeg har bygget en blomsterbukett til min kjære, en gravemaskin, en fjernstyrt bil som jeg kan styre med mobilen, en Fender gitar med forsterker/høyttaler, en Vespa scooter 120 (Jeg hadde 150 kubikk da jeg var ung) og en Ford Mustang (som jeg drømte om da jeg var ung)...

Ford Mustang under arbeid

Hele besettelsen begynte med at fruen ga meg en LEGO gravemaskin til min 70-årsdag. 
Det var en deilig og avslappende aktivitet for en godt voksen herre. Sitte med bygginga med en rolig Leonard Cohen på vinylspilleren for eksempel. Litt trim blir det jo også da en jo må reise seg og snu plata etter 15-20 minutter. Det slipper man jo med Spotify og tilsvarende, men strømmetjenester har jo ikke den samme sjarmen som en knitrende vinylplate.
Der ramla jeg ut i en digresjon igjen, og det er ikke verken første eller siste gang.

Mitt neste prosjekt blir muligens en skrivemaskin. Den koster over 2000 kroner, men LEGO er alltid vært pengene. LEGO kan fortelle at "en gammeldags skrivemaskin. Den fungerer og lyder akkurat som en ekte skrivemaskin. Den klossebygde løftearmen heves hver gang en bokstavtast trykkes ned, mens vognen beveger seg sidelengs mens du skriver. Du kan også mate et papirark inn i modellens valse, akkurat som i virkeligheten."
Men får nesten vondt i LEGO-hjertet av å lese sånt, men LEGO er sundt! Min siste EU-kontroll hos fastlegen bekrefter min påstand. Under vår samtale om livet generelt kom jeg inn på at jeg har begynt med LEGO - og det samme gjorde han! Han er jo litt yngre enn enn  selvfølgelig, de fleste er det, men han er nok en 40 år gammel LEGO-elsker.

Det eneste problemet for min del er at man må ha plass til de ferdige prosjektene! Og med to stykker på ca 70 m2 blir det liten plass til sånt blant alle bøkene og LP-platene..

Her finner du et forslag til 6 avslappende LEGO-sett for voksne.

Her finner du den beste OG billigste LEGO-sjappa på nett.

Sølvreven spiller vinylplater #1

En rolig ettermiddag, alene hjemme - og Sølvreven har ryddet bort en liten haug med CD-plater. Små blanke skiver ble puttet inn i hardplastcover og lagt vekk. Så bar det inn på naborommet for å kose seg med et vinylbad i musikk fra gullalderen. Vinylspilleren sto selvfølgelig på stua sammen med TV, CD-spiller, DeCodere, DVD, PC'er og diverse eksterne harddisker. Men LP-platene måtte oppbevares på gjesterommet da stua ikke var stor nok til å romme hele fortida, tross alt.

McGuinness Flint - Lo And Behold
Først ble McGuinness Flint tatt fram. Bandet som ble starta i 1970 av Tom McGuinness, bassist og gitarist i Manfred Mann, og Hughie Flint, den tidligere trommisen til John Mayall. Albumet Lo and Behold fra 1972. Gruppa hadde gitt ut et album med kun låter av Bob Dylan, selv om bandet selvfølgelig var mer enn gode nok til å stå på egne ben. Plata består som sagt utelukkende av dylanlåter - men vel og merke kun låter mesteren den gang ikke hadde gitt ut selv - og McGuinness Flint gjør en meget god jobb med tolkningen.

The Beatles - Rubber Soul
Neste album måtte bli noe med Beatles. Valget falt først på  Rubber Soul, med låter som John Lennons Girl, Norwegian Wood og Run for your life - samt George Harrison sine Think for yourself og If I needed somone. Det var vel på Rubber Soul man først oppdaga at Beatles ikke bare besto av Lennon-McCartney, men også at bandet hadde en høyst oppegående låtskriver i George Harrison. Det var også her man hører at gutta er blitt voksne, men før de begynte med all mulig miksing i studio som på Sgt. Petter lonely hearts club band. Ikke at Sgt Pepper er noen dårlig plate, men denne sølvreven har en forkjærlighet for gitar-basert rock og ikke mixere og eksperimenterende  programmører...
Mens en er i beatlesmood er en bare nødt til å sette på albumet Revolver fra 1966 også. Den hører liksom med etter Rubber Soul. Dette er etter manges mening Beatles sitt høydepunkt, og det er lett å høre hvorfor. Vanskelig å være uenig i det egentlig - igjen på tross av superalbumet Sgt Pepper.

The Beatles - Revolver
På Revolver finner man igjen gamle, gode låter som, Eleanor Rigby, She said she said, And your bird can sing, Here there and everywhere og I'm only sleeping - for å nevne noen sånn etter hukommelsen. Det er bare topp låter her - selv om Yellow Submarine og Tomorrow never knows kan virke litt utenfor den vanlig gata liksom - på hver sin måte - Harrison briljerte også her med I want to tell you og Love you to. Sitar-interessen hans får full blomstring på Revolver - men det blir aldri plagsomt.
LSD og andre stoffer begynte å gjøre seg gjeldene på dette albumet. She said she said er for eksempel tatt nesten ord for ord etter en samtale John Lennon hadde med Peter Fonda under påvirkning av LSD.
I 1972 sa Lennon angående Beatles sin kreativitet og narkotika: "Det er som å spørre: "Skrev Dylan Thomas Under the milkwood under påvirkning av øl? Hva har det med saken å gjøre egentlig? Alkoholen hjalp ham å holde verden på avstand mens han skrev. Dop holder verden på avstand mens jeg skriver, Jeg har aldri blitt en bedre låtskriver av dop.."
(Kilder: The Beatles Anthology og Wikipedia ? fritt oversatt av Sølvreven.)

Paul Kantner og Grace Slick - The Sunfighter
Så var det på tide å runde av vinylkvelden med en siste plate ? og valget falt på Sunfighter. Albumet som Paul Kantner og Grace Slick - begge fra Jefferson Airplane - ga ut sammen i 1971. Dette er en plate man ofte kommer tilbake til. Den finnes også på Spotify/Wimp, så det er ikke ofte den ligger på vinylspilleren dessverre. Det er jo ikke tvil om at det gir en helt annen følelse å ta ut ei stor, sort vinylplate og legge den på platetallerkenen. Slippe pickupen forsiktig ned ? og høre noen små skrapelyder før første låta begynner?
Vel. Tilbake til Sunfighter. Det er en stor gruppe venner og bekjente som hjelper Kantner og Slick med denne plata, så som medlemmer fra The Grateful Dead og Crosby Stills and Nash. Tittel-låta Sunfighter er en hilsen til Marty Balin, som startet Jefferson Airplane sammen med Kantner og låta China er til Kantner og Slick sin ferske datter China Wing Kantner. En perle av en plate for alle som liker Jefferson Airplane/Starship generelt og Grace Slick spesielt. Coveret viser forresten et ganske kjekt bilde at dattera China.

She'll suck on anything you give her
Staring at anything that?s shiny bright
Her voice cuts over the sea
Even when it's stormy
But she?s only two feet high
She'll get higher
(China - Første vers)

Konsertopplevelser #1

Verden forandrer seg og vi med den, heter det visstnok et sted.
Men læll.  I (gode) gamle dager dro vi på festivaler ? spesielt er Kalvøyafestivalen et kjært minne. Dit dro vi hvert år for å høre og se små og store band uten annen rus enn musikken. Frank Zappa, Bob Dylan, Leonard Cohen, The Alarm, Neil Young, Family, Joan Baez, Santana, Prudence. Det var tider det!  Musikkens gullalder! En kan vel ikke påstå at vi var gudenes beste barn på den tiden hva rus angår, men rus var ikke i det hele tatt noen del av musikkopplevelsen. Man kunne selvfølgelig gå på mindre konserter på en og annen nattklubb og ta en øl eller tilsvarende til musikken, men det var musikken vi kom for og ikke rusen, og vi var stort sett edru når vi ankom lokalet.

Vi kjørte Oslo-Gøteborg for å se Dylan i 1978 - kun konserten og så rett hjem igjen - og kom hjem to timer før man måtte løpe på tidligvakt på jobben. Ingen rus utenom den man fikk da Dylan framførte tidenes versjon av Gates of Eden. Alene med kassegitar og munnspill. En opplevelse man husker hele livet.

I dag virker det som om man tenker annerledes, De (få) gangene det er en artist i byen som en gammel sølvrev kan tenke seg å se/høre, på et lokalt utested her i byen, så blir det omtrent hver gang en gedigen skuffelse. Man kommer til utestedet rundt 23.00 for en dannet, liten drink før konserten, men lokalet er omtrent tomt. Kun en og annen tyggegummislafsende servitør som sender dødlige øyekast mot den gamle sølvfargede tullingen som frekt og freidig har forvillet seg inn i lokalet. Plastikkmusikk tyter ut av høyttalerne fra en eller annen Spotify-spilleliste laget for tanketomme tullinger på tretten, og en gammel Sølvrev skjønner igjen at dette var en dårlig idé. En tar mot til seg og spør forsiktig en ung servitør om når bandet kommer på scenen, og etter å ha kommet over sjokket over å bli tiltalt av en grå gamling mumles det fram noe som ligner på "seinere".  Tankene går igjen tilbake til tiden vi sto utålmodige og ventet på at bandet skulle komme på scenen. Nå sitter bandet og drekker raidersprit og venter på publikum...

Et godt stykke over midnatt begynner ungdommen å slepe seg inn over dørterskelen. Sørpe fulle og høyrøstet. Noen trenger hjelp av dørvakta for å finne et sted å sette seg ned. En kan trygt gå ut i fra at mange av dem ikke engang vet at det skal være LIVE-musikk denne kvelden. Dritings ungdom har ingen problemer med å handle alkohol inne i lokalet ? og litt før klokka ett begynner musikken. Vokalisten, småfull og sutrende, starter det hele med å beklage seg  over at denna idiotiske bygdekommunen ikke tillater livemusikk etter halv to om natta.
Dere kunne da for helvete ha begynt å spille et par timer tidligere da! - tenker en gammel sølvrev...