Bob Dylan, en gammel mann – og forandringens vinder blåser fortsatt

Opprinnelig publisert i mai 2011 i Namdalsavisa og i Sølvrevens gamle blogg 25. mai 2011 da Bob Dylan fylte 70 år. Jeg har valgt å redigere den og feire hans 82 års dag den 24 mai 2023 - for liksom å ta den fram i fra de mørke, støvete skyggene av denne bloggen..

Bob Dylan fyller 82 år den 24 mai og dette blir som vanlig feiret over hele kloden, om det er et rundt tall eller ikke. Før hans 70 begynte noen allerede i mars/april med konserter og festivaler bygget rundt Dylans låter. Også i Norge blir hans fødselsdag feiret på store og små steder – og hans 70-årsdag ble feiret på restauranten Rollaugs i Namsos Rock City (som det het den gangen) – pluss rundt mange andre steder i landet.

Første gang jeg hørte Dylan var på biblioteket på Veitvet, en drabantby i Groruddalen, Oslo Øst, hvor jeg vokste opp. På biblioteket der kunne man allerede den gang sitte med
høretelefoner og høre enkelte LP-plater -gratis.

Det gikk mye på folkemusikk fra hele verden og ikke så mye på rock og spennende saker vanligvis, men en dag satt jeg på en for meg helt ny artist; Bob Dylan og hans den gang nye LP, Bringing it all back home. Året var 1965 og det føltes som om hele verden ble født på nytt. Jeg løp avgårde og dro med meg kameraten min opp på biblioteket og vi tredde på oss høretelefonene. Låta Subterrenean Homesick Blues blåste hodet av to stakkars 13-14-åringer og tekstene førte til mang et dypdykk i gloseboka. Dylan selv var en ung mann på rundt 24, og verden besto kun av poetry, musikk og rock and roll for både han og oss. En slik musikk, stemme og tekstrikdom var aldri før hørt innenfor noen musikksjanger. Etter denne eksplosjonen begynte vi å lete tilbake til tidligere utgivelser av Bob Dylan – og avhengigheten av fyrens musikk var etablert for alltid.


Bob Dylan - Forever Young
Hva som gjør denne mannens musikk så spesiell er det mange som har forsøkt å skrive om tidligere, og jeg har ikke tenkt å bevege meg ut i den hengemyra. Men for oss var det på en måte som om han satt ord på tanker vi innbilte oss vi hadde tenkt! Det vil si tekstene hans fikk tankene våre inn i en bane rundt kloden hvor ingen hadde vært før. Det er ikke sant, som mange sier, at Dylan satt ord på tankene våre. Han ga oss nye tanker. Hvis det er så at det narkotiske stoffet LSD var "mind expanding" så var Dylan vår LSD. Når jeg ser tilbake på den opplevelsen i dag – og hører Subterrenean Homesick Blues  nærmere 50 år etterpå,  skjønner  jeg  godt at en slik tekst treffer lett påvirkelige unger midt mellom øya og langt under beltestedet:

Ah get born, keep warm
Short pants, romance, learn to dance
Get dressed, get blessed
Try to be a success
Please her, please him, buy gifts
Don’t steal, don’t lift
Twenty years of schoolin’
And they put you on the day shift
Look out kid
They keep it all hid

//Bob Dylan 

… og slik holdt den på i fire lange vers, som vi selvfølgelig kunne på rams etter et par-tre uker…

Etter Bringing it all back home, kom Highway 61 og dobbeltalbumet Blonde on blonde. Tre album på to år – derav ett dobbeltalbum. Som en triologi i reinspikka rock n roll med tekster som både Kerouac og Ginsberg kunne ha skrevet under på. Tre album samtidig med et tett turneprogram endte selvfølgelig med et smell i 1966. Dylan var involvert i en motorsykkelulykke og forsvant fra all offentlighet. Ingen visste hvor han var eller hvordan det form han var i etter ulykken. Rykter gikk om brukket nakke og greier og selv Radio Luxemburg tok seg tid til å fundere over saken.  Vi lurte litt på om han var på avvenningskur, på psykiatrisk sykehus – eller bare roa ned det hele med fruen Sara og barna. Det siste var vel nærmest sannheten. Mannen  hoppet av karusellen mens han ennå hadde livet i behold.

Bob Dylan har aldri likt flower power hysteriet på 60-tallet. Han forsøkte å gjemme seg for hele hippiebevegelsen – men de fant ham selvfølgelig til slutt. Dylan hadde gjemt seg med familien i sitt nyinnkjøpte hus i Woodstock – kanskje ikke det lureste sted å gjemme seg for en haug med frynsete hippies, men stedet var opprinnelig et boligstrøk for kunstnere og bohemer – før festivalen i 1969 satt stedet på hippiekartet for alltid…

Dylan er en kunstner som bekrefter myten om at en kunstner skal lide, eller i hvert fall ikke ha aircondition, hvis han skal skape god kunst. Fram til 1975 levde han rolig og tilbaketrukket med kone og barn og skrev søte kjærlighetssanger til dem og små søte vers om livet generelt. Musikken og tekstene var langt fra det vi kalte rock and roll…

Build me a cabin in Utah
Marry me a wife, catch rainbow trout
Have a bunch of kids who call me “Pa”
That must be what it’s all about…

På denne tiden kom han også ut med et country-album, med den treffende tittelen Nashville Skyline og dobbeltalbumet Self Portrait – som var enda verre. Her sang han  coverlåter som In the early morning rain, Let it be me og Blue moon – med en myk crooner-stemme som til nød kunne spilles på fest for å ha en forfyllet allsang eller lignende. Det er ikke til å komme i fra at dette var en vond tid for de fleste med smak for god Dylan. På albumet Planet Waves kom låta Forever Young hvor han ønsket sine barn en sterk grunnmur å stå på når forandringens vinder blåste – og noen og enhver kunne trenge det i slike tragiske dylantider.

Men i 1975 skjedde det noe som fikk oss alle til å våkne opp av dylan-dvalen. En idiotvind begynte å blåse mellom Dylan og fruen Sara, og gubben dro på turne med en haug med musikere og de kalte seg kun The Rolling Thunder Review.

Albumet  Desire kom ut med fantastiske låter og med en Dylan i storform og livet var herlig for alle små dylanfrikere omkring i verden. Året før kom også The Basement Tapes ut – selv om de største tilhengerne  blant oss hadde hatt den i mange år allerede. Den ble spilt inn rundt 1969 i huset til The Band i Woodstock – et rosa hus kalt The Big Pink. Alt ble innspilt i kjelleren med en 8-spors båndopptaker og noen kasser vin. Opptakene fra The Big Pink resulterte faktisk i musikkhistoriens første bootleg. The Great White Wonder – hvor noen av innspillingene fra pink-kjelleren ble samlet på et dobbeltalbum og gitt ut ulovlig av noen som hadde fått tak i en kopi av teipen. Derav navnet på den offisielle utgivelsen. The Basement Tapes.
Dette var en stor tid for dylanheads. Vi så til og med mannen på TV en rekke ganger med fantastiske versjoner av gamle sanger og spennende nye. Alle var glade utenom Dylan selv. De ekteskaplige problemene mellom han og Sara endte med et av rockhistoriens såreste album – Blood on the Tracks.

I can still hear the sounds of those Methodist bells
I’d taken the cure and had just gotten through
Stayin’ up for days in the Chelsea Hotel
Writin’ “Sad-Eyed Lady of the Lowlands” for you
Sara, oh Sara – Glamorous nymph with an arrow and bow
Sara, oh Sara – Don’t ever leave me, don’t ever go

I 1978 kom albumet Street Legal og Dylan dro på ny verdensturne med et nytt band og nye låter. Det største med denne turneen var at han kom til Gøteborg!  Bortsett fra en kjapp tur i 1966 – hadde han aldri vært i Skandinavia tidligere – og nå skulle vi altså endelig få oppleve Dylan i levende live..

Det var en totalt ubeskrivelig følelse å runde gatehjørnet i Gøteborg og se et skilt med ordene BOB DYLAN IN CONCERT – henge over inngangen til Scandinavium, og her var det ikke en gang snakk om noen pub- eller resturantbesøk før konserten og ødelegge opplevelsen med alkohol, Vi fant våre plasser – med alle sanser i behold og nervene i helspenn – og vi ble ikke skuffet. Konserten var over all forventning (og det sier ikke lite) og vi var i dylanhimmelen i mange, mange uker etterpå. Heldigvis kom Live i Budokan ut året etter – et konsertalbum fra samme turneen, slik at vi kunne spille den for venner og vise hvilken stor musikkopplevelse vi hadde vært med på. Som oftes ble det  selvfølgelig  ”perler for svin” – men det brydde vi oss ikke om.

Men Dylan er Dylan. Når vi hadde hatt Dylan tilbake i storform siden 1974 begynte vi etter hvert å føle oss trygge på at hans ”comeback” var varig, og at vi igjen kunne feste låtene hans  på våre analoge spillelister. Da kommer nyheten som satt alt annet i skyggen.

Dylan var blitt kristen! Fyren som tidligere sang Don’t follow leaders og God said to Abraham, kill me a son – var gått over til dem! Det var et sjokk. I min hjemby den gang var det en kristen bokhandel. Jeg passerte den ofte, men jeg hadde aldri lagt merke til noe interessant bak de skitne vinduene. Men en dag i 1979 så jeg til min forferdelse Dylans første kristne album, Slow train coming – henge i vinduet. Året etter kom det forferdelige albumet Saved – som jeg kjøpte, hørte igjennom én gang – og solgte til en kristen dylankamerat for 30 kroner. 30 sølvpenger. En stille demonstrasjon som selvfølgelig ingen la merke til.
Dylans første konsert i Norge – Drammenshallen i 1981 ble da også en selsom opplevelse. Vi hadde  alltid følt vi sto ved siden av Dylan når han sang om dem – det vil si de andre som ikke var så coole som oss – det var oss og dem – vi var med Dylan og ”dem” var de andre – de etablerte – de borgerlige – de kjedelige. Men når han sang Like a rolling stone i Drammenshallen denne dystre kvelden i 1981 – og satte alle lyskasterne mot oss – og hylte How does it feel – to be without a home?
Vi var blitt DEM – og Dylan hadde forsvunnet for oss igjen. Det samme gjentok seg på konserten  kvelden etter. (Vi gikk selvfølgelig på begge). Noen smalt av en stinkbombe på den siste konserten – mulig de følte det samme som oss.
Det var en lidelse å være Dylanfreak på 80-tallet. Egentlig var det grusomt å høre de fleste band på 80-tallet, men Dylan var verst, og jeg velger å bare la det 10-året passere…

I 1991 og 1992 ga Dylan ut to album med kun coverlåter. Til media sa han surt og fåmelt som alltid; There is enough dylansongs in the world. Men i 1995 ga han likevel ut en singel med en av sine beste låter noensinne. Dignity, og den ble igjen starten på en svært kreativ ti-års-periode.

So many roads, so much at stake
So many dead ends, I’m at the edge of the lake
Sometimes I wonder what it’s gonna take
To find dignity

I 1997 hadde han åpenbart ombestemt seg og med hensyn til  ”nok dylansanger i verden” – og til glede for alle hans tålmodige følgesvenner – kom han ut med  Time out of mind – et album som både kritikerne og tilhengere syntes var det beste siden 70-tallet. Han kom med tre album til i løpet av årene 2001 til 2009 – som også traff gamle dylanfolk  midt i hjertet, samt singelen Things have changed som ble skrevet til filmen Wonder boys, og som også var ei låt som ble lagt merke til.  Den ga ham for øvrig en Oscar for beste sang og en Golden Globe Award for Best Original Song.

Dylan var definitivt tilbake igjen. Men – som vanlig – hvor lenge har noen gang Dylans tilhengere vært i paradis?  På slutten av 2009 – som om han ville minne oss på at Dylan er Dylan – kom han ut med en forferdelig  juleplate – hvor han sang tradisjonelle, amerikanske julesanger!  Albumet inneholdt enkelte  artige spor som for eksempel  Must be Santa, som ble ledsaget av en humoristisk video – men Dylan med en juleplate var like utrolig som om Sex Pistols hadde gitt ut en.

Bob Dylan sa en gang rundt 1964; “Woody Guthrie was my last idol”. Det tror vi på, for siden har han alltid gått sine egne veier. Men uansett. 70-åringen er fortsatt i fullt driv. En turne, som av media er blitt kalt The Never Ending Tour, startet i 1988 og holder på ennå. Gamlefar holder over hundre konserter i året og reiser jorda rundt med gamle og nye sanger.  I 2008 ble han tildelt en «Special Citation» under utdelingen av Pulitzer-prisen, som den  første rock-musiker noensinne. Han er blitt universitetsstudium ved Universitetet i Oslo – og det er  vel heller ikke daglig kost for en rocker å bli nominert til Nobelprisen i litteratur, som Dylan er blitt, fem ganger siden 1996.

Lot of water under the bridge, lot of other stuff too
Don’t get up gentlemen, I’m only passing through
People are crazy and times are strange
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed

------- 

Den godeste Bob Dylan opplevde faktisk å få Nobels Litteraturpris i 2016 for å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen.


(C) Sølvreven 2011 - editert 2023.

En utenlandsferie for sølvrever

Når det gjelder utenlandsferie for en gammel sølvrev så er valget egentlig svært lett. Det må bli landet med trivelige pubber, koselige, pratsomme mennesker og små, mystiske og delvis usynlige leprechauns. Vi snakker selvfølgelig om Irland. Landet med en nydelig natur, verdens beste øl og en  historie som viser et tappert folkeslag som er villig til å sloss med hvem som helst for sin frihet.

Irland er et fantastisk land for alle sølvrever som er ferdig med å jage etter statusfarge og hudkreft i sydligere strøk. Min gamle mor sa alltid at «Det er det indre som teller» - og der er jo de fleste av oss brune nok. Selv Dublin, hovedstaden i Irland, er noe helt spesielt i forhold til andre storbyer i Europa. Her er det liv i gatene, musikk fra tidlig ettermiddag til sent på kvelden i mange av pubbene. Hver dag. Hele uka. Selvfølgelig uten inngangspenger.

Det er mye å oppleve om man vandrer rundt i disse historiske gatene. En kan nevne i fleng, Dublin Writers Museum, Trinity Collage med The Book of Kells, The Guinness Storehouse (et must for alle Guinness-entusiaster), St Stephen's Green - en nydelig park midt i byen, O'Connell Bridge - den eneste brua i Europa som er like bred som den er lang - samt  Kilmainham Gaol, tidligere et fengsel hvor mange av heltene fra kampen mot England satt, og stedet der mange av dem ble henrettet. Nå et museum og minnesmerke.Men en må huske på at Irland er mer enn Dublin. Man har byer som Cork, Tullamore, Galway og for ikke å glemme den lille byen Dingle på vestkysten.

Small Bridge Pub (An Droichead Beag) i Dingle
Med sine 1300 innbyggere og 52 pubber er Dingle noe helt spesielt. Byen er Europas vestligste by og ligger på en meget vakker halvøy; The Dingle Peninsula. En rundtur på halvøya mens sola skinner en en opplevelse for livet. Byens mange pubber inviterer selvfølgelig til mang en «pub crawl», og man kan bo billig på byens mange Bed and breakfast-steder. For eksempel over pubben Murphy's nede på havna. Kort vei for en gammel sølvrev både til middagen og til kveldens Guinness.

Vel. En blir lett revet med når en skal beskrive Irland. Umulig å finne ord samtidig som det er vanskelig å stoppe å skrive. Denne postingen var egentlig bare ment som et lite ferietips. Men det meste er - som alltid - sagt før.

Til slutt; Har du vokst i fra grisefester i Spania, dårlig drikke og solfaktor søtti, så forsøk Irland. 
Du vil aldri angre på det og du vil huske den ferien for alltid. 
Du har en sølvrevs garanti.

Historien om Guinness - verdens beste øl

Da var det vel på høy tid at en gammel sølvrev skriver en liten bloggpost om drikken over alle drikker. Dronningen blant alle ølsorter. The Black Beauty.Ølet over alle øller.

Vi snakker selvfølgelig om Guinness. Irlands sorte gull. En gammel mann kan jo leve i håpet om at det kanskje ennå er noen som er  interessert i historien rundt dette drøyt 250 år gamle bryggeriet i Dublin, og håper ikke det er blitt sånn at alle folk har fått så dårlig tid at de må ty til dette hurtigtappende, lyse instant-ølet. Fysj! Ølbryggingen i Irland startet faktisk så tidlig som år 400, da en mann ved navn St. Patrick kom dit. Men vi skal ikke så langt tilbake i historien.

Vel, det skjedde i de dager at en herre ved navn Arthur Guinness tok seg en liten harrytur til Dublin. Året var 1759 og Arthur fant ut at kan kanskje skulle lease seg et bryggeri? Han hadde jo gjort det en gang før, i Leixlip, en liten by i Kildare, Irland ca. fem år tidligere, og det hadde jo gått sånn noenlunde. Han hadde nå overlatt ansvaret for dette til sin yngre bror og hadde istedet  øynene festet på et nedlagt bryggeri i St. James? Gate i Dublin. Unge Arthur (han var kun 34 år den gangen) var ikke snauere enn at han leaset bryggeriet og skrev elegant under på en 9000-års kontrakt!.
Snakk om å ha tro på produktet sitt!

Og nå - over 250 år etterpå er Guinness elsket av millioner av tørste mennesker over hele kloden, og i 2009, på guinnessbryggeriets 250-års jubileum ble det bestemt at den 24. september hvert år skal man feire Arthur?s Day. Feiringa starter med at man kl. 17.59 (lokal tid) hever glasset og skåler for grunnleggeren.

Helse i hver dråpe
Det er en hel del myter og historier omkring Guinness og St.Jame's Gate, og en av dem er at de henter vann i fra elva Liffey som renner gjennom Dublin. Dette er (heldigvis) feil. Guinness bryggeri henter alt vannet til ølet sitt fra fjellene i Wicklow - sør for Dublin. Friskt og sunt fjellvann altså som alle vet er bra for sølvrever i alle aldre.

En annen myte (som heldigvis heller ikke er sann) er at Guinness brukte delikate knuste rotteknokler som hemmelig smakstilsetning. Denne myten bunner i en historie som fortalte om en spesielt god smak i et par Guinness-tønner en gang for mange år siden. Da det ble funnet noen døde rotter i disse tønnene bestemte Arthur seg for å male opp rotteknokler og tilsette "melet" i ølet. Jeg skynder meg å si igjen: Dette er altså feil!

En tredje myte er at Guinness er fetende. I dag når alle skal se ut som de har vokst opp i en konsenetrasjonsleir i Nazi-Tyskland - så teller man kanskje kalorier når man skal kose seg med en øl også. Jeg kan da glede alle  narsissistiske kaloritellere der ute med at kalorimyten om Guinness medfører ikke riktighet, og at dette ølet faktisk inneholder mindre kalorier enn appesinjuice! Her er fakta: Ca. 3,5 dl Guinness inneholder 125 kalorier mens appelsinjuice varter opp med 183 kalorier og selv skummet melk inneholder mer av disse fryktelige kaloriene (135).
(...og dessuten: Kalorier skal nytes - ikke telles!)

Guinness har en helt særegen smak som er basert på ubrent bygg som forblir ugjæret. Det heter seg at enten liker du Guinness eller så liker du det ikke - ingen mellomstasjon der. Ølet er svært mørkt og har en hvit, kremaktig skumtopp. Skummet kommer av en nitrogenblanding som blir lagt til under tappeprosessen.

Det er faktisk slik at hvor god en enkel pint er - avhenger av hvordan glasset ble tappet! Å tappe en Guinness fra en tappekran er en kunst - og foregår i to omganger. Først fyller man glasset ca. 3/4 fullt. Så får glasset stå og hvile noen minutter før bartenderen fyller glasset til toppen. Et gammelt irsk jungelord sier at "Hver gang en Guinness blir tappet fra topp til bunn i én operasjon - dør en kattunge!" Svært alvorlige saker altså!

Så da runder jeg like godt av denne historietimen for store og grå med et lite, men svært folkelig irsk dikt:

Here's to a long life and a merry one / A quick death and an easy one / A good girl and an honest one / A cold pint and another one!   Sláinte (Skål!)

Kilder: Wikipedia, Boka «ØL» av D. Kenning og R. Jackson & Diverse websider.