Krenking & Kranking...

Vi har etter hvert blitt kjent som et klagende et krenke-samfunn.
Enkelte føler seg krenka for alt mulig..
Dessuten, hvis ikke de krenkede føler seg krenka nok og dermed ikke skriker opp om det, så er det andre som blir krenket på vegne av dem. 
Det kan dreie seg om hudfarge, seksuell legning, handicap etc - eller rett og slett kjønn..

Man forandrer nå også barnebøker slik at det snart ikke er to kjønn, men "personer" det handler om i historiene, Så da blir det vel at en person redda eller overvant en annen person og vant halve kongeriket. Eller forresten: PERSONriket...

Ifølge The Guardian er det gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Nye fraser er lagt til, og for eksempel bør ord som «feit» ikke lenger brukes for å beskrive en karakters utseende. Det betyr at Augustus Gloop fra boken Charlie og sjokoladefabrikken nå vil bli kalt «enorm» i stedet for «feit» i fremtidige bokutgivelser.
Som om det er bedre å bli kalt enorm enn feit... Er man "enorm" er man vel bare litt feitere enn feit.

Flere setninger fjernes eller endres. I en av bøkene av Fleming om James Bond er han på en strippeklubb i New York. Det beskrives på følgende måte i originalutgaven: «Bond kunne høre publikum pese og grynte som griser ved trauet».
I den nye versjonen er setningen endret til «Bond kunne føle den elektriske stemningen i rommet». Elektrisk stemning i en strippeklubb? Er det snakk om vibratorer?
Bond-bøkene har også blitt endret tidligere. Forfatteren Ian Fleming, som døde i 1964, ga i sin levetid tillatelse til at flere sexscener ble tonet ned for det amerikanske publikumet.
Det er da enda godt - slik at ikke amerikanerne formerer seg for fort..

Hva med annen kunst? Blir det samma regler der?
Begynner vi snart å male brystholdere over pupper i malerier - og svære hvite bestemor truser over det som verre er.
Hva med å gjøre Mona Lisa av Leonardo da Vinci tvekjønnet, slik at ingen blir lei seg når de entrer Louvre i Paris.

Flere kjente malerier settes i kjelleren i det nye Nasjonalmuseet, et av dem er Christian Kroghs kjente maleri av Leiv Eiriksson som oppdager Amerika. – Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde, sier avdelingsdirektør Stina Högkvist ved Nasjonalmuseet til Aftenposten.''

Forfatter Ingvar Ambjørnsen var sjokkert over sensuren av Roald Dahl – og ringte sitt eget forlag for å sikre seg en avtale om at ingen skal få «ødelegge» hans bøker når han dør. En god ide til alle forfattere som fortsatt lever..

De eneste som det er lov å drite ut offentlig nå for tida er de eldre. De kan man for eksempel lage sketsjer med gåstol på glattisen eller skjelvende eldre med Parkinson eller hvilken diagnose som helst. Drite ut eldre med dårlig hørsel, dårlig stedsans og le av det. 
Og det kan være artig nok - men hvorfor bare dem?

Nyfødte og udøpte barn kommer heldigvis ikke til helvete likevel

Historisk sett har den katolske kirken hatt strenge doktriner om skjebnen til nyfødte barn som døde før de ble døpt. 

I middelalderen trodde mange teologer at disse barna ikke kunne komme til himmelen fordi de ikke var renset for arvesynden gjennom dåpen. Dette førte til en utbredt oppfatning om at disse sjelene var dømt til helvete og denne læren skapte mye sorg og bekymring blant foreldre som mistet sine barn før de rakk å bli døpt. 

Tenk alle de stakkars foreldrene som mistet et udøpt barn. og opplevde en fortvilelse i flere hundre år, og så tar prester plutselig fjerner hele helvetestrusselen med et pennestrøk i 2007 - fordi de fant ut at guden deres var egentlig ganske grei og barmhjertig likevel....

Jeeze!

 

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜