Å leve med kols...

Å leve med KOLS krever litt ekstra. Jeg går 15 meter og må stoppe for å få pusten tilbake. Hver morgen bruker jeg et kvarter på å hoste og kremte meg ferdig før dagen ruller i gang. Ikke særlig glamorøst kanskje, men det går.

Men med riktig behandling og god støtte finner man de små seire: En tur til postkassa uten å hive etter pusten og å gå fra HC-parkeringa og inn på REMA og samtidig ha pust til å snakke med gamle kjente er jo fine greier. Men litt flaut og trist at jeg ikke lenger kan delta på dugnad i form av gressklipping, snørydding etc, men jeg har heldigvis fantastiske naboer i sameiet. KOLS er tøft, men jeg møter dritten med ro, vilje og en liten dose coolhet.

Fagfolkene kan fortelle at 
"KOLS (Kronisk Obstruktiv Lungesykdom) er en samlebetegnelse på kroniske lungesykdommer som fører til varig nedsatt lungefunksjon og pustevansker. Den vanligste årsaken er røyking, men eksponering for støv og gass i arbeidsmiljøet, samt arvelige faktorer, kan også utløse sykdommen. Symptomer inkluderer tung pust, hoste og slim."

Det heter seg at kols er en sykdom du ikke blir kvitt, men at du kan leve godt med sykdommen og holde symptomer i sjakk med riktig behandling. Viktige elementer i behandlingen av kols er røykeslutt, medisinsk behandling, trening og et sunt kosthold. Røykeslutt og medisinsk behandling er ok, men det er kanskje verre med trening og sunt kosthold. Men man gjør så godt man kan. Eller kanskje ikke.

Jeg synes jeg hører fruen si noe bak i mitt hode, og jeg sier JA! Jeg skal bli flinkere til å røre på meg og "trene" - som en tur rundt huset så fint heter.  Jeg har jo tross alt kjøpt en "walking pad", en liten tredemølle til og med, sånn at jeg kan "gå tur" om vinteren også, og samtidig beholde lårhalsen intakt.

Det sies at skam er vanlig blant KOLS-pasienter fordi sykdommen ofte oppfattes som selvforskyldt og knyttet til røyking. Jeg må si at selv om jeg i tidligere tider røyka både det ene og det andre, føler jeg ikke mer skam eller skyldfølelse enn folk som belaster helsevesenet med for eksempel alkohol, dop, idrett, fjellklatring, hang-gliding og tilsvarende som gir skader som også er absolutt sjølforskyldt.

Så å leve med og/eller dø av KOLS er vel ikke verre enn mye annet mennesker kan oppleve - om man ser seg om i verden. Dagsrevyens kriger er full av mennesker som skulle ønske de slapp bomberegn og se sine nærmeste dø blodig og brutalt - og at de i stedet kunne sitte i en godstol med en kaffe, en god bok og for eksempel kun en smule KOLS å klage over...

O gather up the brokenness and bring it to me now
The fragrance of those promises you never dared to vow
The splinters that you carry, the cross you left behind
Come healing of the body
Come healing of the mind

L. Cohen fra The Book of Mercy

Krenking & sånt noe...

Vi har etter hvert blitt kjent som et klagende et krenke-samfunn.
Enkelte føler seg krenka for alt mulig..
Dessuten, hvis ikke de krenkede føler seg krenka nok og dermed ikke skriker opp om det, så er det andre som blir krenket på vegne av dem. 
Det kan dreie seg om hudfarge, seksuell legning, handicap etc - eller rett og slett kjønn..

Man forandrer nå også barnebøker slik at det snart ikke er to kjønn, men "personer" det handler om i historiene, Så da blir det vel at en person redda eller overvant en annen person og vant halve kongeriket. Eller forresten: PERSONriket...

Ifølge The Guardian er det gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls bøker. Nye fraser er lagt til, og for eksempel bør ord som «feit» ikke lenger brukes for å beskrive en karakters utseende. Det betyr at Augustus Gloop fra boken Charlie og sjokoladefabrikken nå vil bli kalt «enorm» i stedet for «feit» i fremtidige bokutgivelser.
Som om det er bedre å bli kalt enorm enn feit... Er man "enorm" er man vel bare litt feitere enn feit.

Flere setninger fjernes eller endres. I en av bøkene av Fleming om James Bond er han på en strippeklubb i New York. Det beskrives på følgende måte i originalutgaven: «Bond kunne høre publikum pese og grynte som griser ved trauet».
I den nye versjonen er setningen endret til «Bond kunne føle den elektriske stemningen i rommet». Elektrisk stemning i en strippeklubb? Er det snakk om vibratorer?
Bond-bøkene har også blitt endret tidligere. Forfatteren Ian Fleming, som døde i 1964, ga i sin levetid tillatelse til at flere sexscener ble tonet ned for det amerikanske publikumet.
Det er da enda godt - slik at ikke amerikanerne formerer seg for fort..

Hva med annen kunst? Blir det samma regler der?
Begynner vi snart å male brystholdere over pupper i malerier - og svære hvite bestemor truser over det som verre er.
Hva med å gjøre Mona Lisa av Leonardo da Vinci tvekjønnet, slik at ingen blir lei seg når de entrer Louvre i Paris.

Flere kjente malerier settes i kjelleren i det nye Nasjonalmuseet, et av dem er Christian Kroghs kjente maleri av Leiv Eiriksson som oppdager Amerika. – Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde, sier avdelingsdirektør Stina Högkvist ved Nasjonalmuseet til Aftenposten.''

Forfatter Ingvar Ambjørnsen var sjokkert over sensuren av Roald Dahl – og ringte sitt eget forlag for å sikre seg en avtale om at ingen skal få «ødelegge» hans bøker når han dør. En god ide til alle forfattere som fortsatt lever..

De eneste som det er lov å drite ut offentlig nå for tida er de eldre. De kan man for eksempel lage sketsjer med gåstol på glattisen eller skjelvende eldre med Parkinson eller hvilken diagnose som helst. Drite ut eldre med dårlig hørsel, dårlig stedsans og le av det. 
Og det kan være artig nok - men hvorfor bare dem?

En sølvrev på årlig legesjekk

Forleden dag troppet en søvnig sølvrev opp på byens legesenter for sin årlige kontroll. Det sies at det er helt  fantastisk lurt å ta en liten kontroll på kroppen innimellom, da alt kan skje med den gamle motoren. 

Spesielt hvis den for ofte blir fylt med feil drivstoff. Det er heldigvis slutt på tiden da man måtte vente i timevis på legekontorets venteværelse, på tross av at man hadde bestilt time. Den gang kunne legen komme slentrende et par timer etter åpningstid med golfbagen dårlig skjult i sin lille Mercedes.

Mye er jo rutine ved sånne besøk. Først blir man dradd inn bak et forheng og inn i et rom jeg kaller prøverommet. Det vil si rommet hvor de tar prøver. De tapper noen desiliter blod som de egentlig gjør som de vil med. Mulig de bare heller det ut i vasken etter at jeg har gått ? eller selger det til trengende eller høyestbydende - eller forsåvidt begge deler.
Hva vet vel jeg?

De sier jeg vil få beskjed om resultatet av prøvene bare hvis det er noe galt. Hmmm. Men ok. La oss ikke mistenkeliggjøre de vakre hvitkledde småpikene på prøverommet. De gjør sikkert en grei jobb.

Men blodtrykket ble i alle fall målt og funnet innenfor EØS-kravene og slike ting, men legen virket litt forvirret da jeg svarte "Vet ikke" på spørsmålet om jeg blir andpusten når jeg løper. Jeg finner nemlig ingen grunn til å løpe i min alder. Sannheten er vel nærmere at jeg faktisk ikke husker hvordan man gjør det. En har da bil og sykkel og det finnes buss og taxi hvis man har dårlig tid og det røyner på.

Men magesyre har denne sølvreven nok av. Spesielt sene kvelder med alt Guinness eller vin (og en slurk brennevin) - og alt slikt som holder en gammel maskin putrende. Jeg ba om resept på noen de tablettene jeg pleide å få av fyren. Billig og bra. Kun ca 70 kroner for ei pakke på apoteket. No problem. Legen fikk fart i sin PC fra forrige århundre og knirka villig ut en resept til meg. Men da jeg hentet ut herligheten hadde jeg selvfølgelig fått et annet merke. 190 kroner kostet herligheten. Legen må ha vært på en golftur til Irland eller lignende. Betalt av legemiddelfirmaet som produserer dem eller noe sånt.
Hva vet vel jeg?

Til slutt lot jeg min stolte alder komme til sin rett og spurte om myndigheten sponset høreapperat til en gammel sølvrev som har ødelagt hørselen på diverse konserter gjennom tidene. Trommehinnene husker ennå for eksempel godt Jethro Tull i Njårdhallen i Oslo i 1971. For ikke å snakke om unge Klykkens versjon av With a little help from my friends under RockGallaen i Namsos Kulturhus for 10-12 år tilbake. Nå bør jo ikke noen rocker over 60 - med respekt for seg selv - gå i gjennom noen hørselstest uten anmerkninger, så det var vel med dårlig skjult stolthet jeg stilte mitt høreapparat-spørsmål. Legen fylte villig ut en rekvisisjon og sa han skulle sende den inn snarest og jeg ville i nær framtid bli innkalt til hørseletest. Eller egentlig sa han faktisk: "Om en stund vil du høre fra dem..:" Litt merkelig uttalelse synes jeg - til en som er nesten døv...

Uansett. Denne smått døve sølvrev går kanskje en hørende tid i møte og alle blir glade. Naboen vil få tilbake nattesøvnen da TV og platespiller ikke behøver å stå på full guffe lenger for at gamlingen skal få sin dose Dylan før leggetid, og fruen vil igjen oppleve at monologer vil kunne kalles samtaler ? når gubben får hørselen tilbake og vil høre hva hun sier. Som den gang for mange år siden da man var ung, forelsket - og hørende?
Det beste er kanskje at man kan skru høreapparatet av (eller skylde på dårlige batterier) hvis man ikke vil høre. Slike situasjoner kan jo også oppstå engang i framtiden. Kanskje.
Hva vet vel jeg?

Sommerkroppen før fylte 80.

 I april i fjor, altså for ca 11 måneder siden gikk jeg på badevekta sånn reint på måfå.
Den lille viseren spratt opp på nærmere 121 kilo!
Det er mye selv for en 70-åring!

Hva i all verden hadde skjedd? Riktignok er jeg fantastisk glad i pølser, hamburgere, sjokolade, kaker og litt som snacks ellers, men 121 kilo var litt i meste laget!
Her måtte noe gjøres!
Men jeg fant ut at det måtte gjøres fornuftig. Ikke kutte ut alle livets gleder og sprekke om fire uker og handle inn to pakker herlige røkte pølser og ei sjokoladeplate liksom. Nei, det gjelt å finne en metode man kan leve med. Så jeg endte opp med å kutte ut potetgull og sjokolade til TV-kvelden. Jeg bestemte meg for bare å spise meg mett og ikke mer, samt å tenke litt på hva jeg spiser. Sjekke litt fettinnhold på pakka med ost for eksempel. 

I helga ble det rødvin og hygge med fruen som før og faktisk en whisky eller to også innimellom. Grovbrød har jeg alltid spist, men litt mer fisk ble det etter denne veie-katastrofen.

I dag sier vekta litt over 103 kilo etter 10 måneder - uten å lide i det hele tatt!
Og selvfølgelig uten trim!
Det får da være måte på også..

Så da skulle jeg være godt i rute når det gjelder sommerkroppen før jeg fyller 80.
Jeg er ikke helt sikker på hva en sommerkropp er for 80-åringer, men det ser jeg når jeg kommer dit. Den som ever får se...