En sølvrev på årlig legesjekk

Forleden dag troppet en søvnig sølvrev opp på byens legesenter for sin årlige kontroll. Det sies at det er helt  fantastisk lurt å ta en liten kontroll på kroppen innimellom, da alt kan skje med den gamle motoren. 

Spesielt hvis den for ofte blir fylt med feil drivstoff. Det er heldigvis slutt på tiden da man måtte vente i timevis på legekontorets venteværelse, på tross av at man hadde bestilt time. Den gang kunne legen komme slentrende et par timer etter åpningstid med golfbagen dårlig skjult i sin lille Mercedes.

Mye er jo rutine ved sånne besøk. Først blir man dradd inn bak et forheng og inn i et rom jeg kaller prøverommet. Det vil si rommet hvor de tar prøver. De tapper noen desiliter blod som de egentlig gjør som de vil med. Mulig de bare heller det ut i vasken etter at jeg har gått ? eller selger det til trengende eller høyestbydende - eller forsåvidt begge deler.
Hva vet vel jeg?

De sier jeg vil få beskjed om resultatet av prøvene bare hvis det er noe galt. Hmmm. Men ok. La oss ikke mistenkeliggjøre de vakre hvitkledde småpikene på prøverommet. De gjør sikkert en grei jobb.

Men blodtrykket ble i alle fall målt og funnet innenfor EØS-kravene og slike ting, men legen virket litt forvirret da jeg svarte "Vet ikke" på spørsmålet om jeg blir andpusten når jeg løper. Jeg finner nemlig ingen grunn til å løpe i min alder. Sannheten er vel nærmere at jeg faktisk ikke husker hvordan man gjør det. En har da bil og sykkel og det finnes buss og taxi hvis man har dårlig tid og det røyner på.

Men magesyre har denne sølvreven nok av. Spesielt sene kvelder med alt Guinness eller vin (og en slurk brennevin) - og alt slikt som holder en gammel maskin putrende. Jeg ba om resept på noen de tablettene jeg pleide å få av fyren. Billig og bra. Kun ca 70 kroner for ei pakke på apoteket. No problem. Legen fikk fart i sin PC fra forrige århundre og knirka villig ut en resept til meg. Men da jeg hentet ut herligheten hadde jeg selvfølgelig fått et annet merke. 190 kroner kostet herligheten. Legen må ha vært på en golftur til Irland eller lignende. Betalt av legemiddelfirmaet som produserer dem eller noe sånt.
Hva vet vel jeg?

Til slutt lot jeg min stolte alder komme til sin rett og spurte om myndigheten sponset høreapperat til en gammel sølvrev som har ødelagt hørselen på diverse konserter gjennom tidene. Trommehinnene husker ennå for eksempel godt Jethro Tull i Njårdhallen i Oslo i 1971. For ikke å snakke om unge Klykkens versjon av With a little help from my friends under RockGallaen i Namsos Kulturhus for 10-12 år tilbake. Nå bør jo ikke noen rocker over 60 - med respekt for seg selv - gå i gjennom noen hørselstest uten anmerkninger, så det var vel med dårlig skjult stolthet jeg stilte mitt høreapparat-spørsmål. Legen fylte villig ut en rekvisisjon og sa han skulle sende den inn snarest og jeg ville i nær framtid bli innkalt til hørseletest. Eller egentlig sa han faktisk: "Om en stund vil du høre fra dem..:" Litt merkelig uttalelse synes jeg - til en som er nesten døv...

Uansett. Denne smått døve sølvrev går kanskje en hørende tid i møte og alle blir glade. Naboen vil få tilbake nattesøvnen da TV og platespiller ikke behøver å stå på full guffe lenger for at gamlingen skal få sin dose Dylan før leggetid, og fruen vil igjen oppleve at monologer vil kunne kalles samtaler ? når gubben får hørselen tilbake og vil høre hva hun sier. Som den gang for mange år siden da man var ung, forelsket - og hørende?
Det beste er kanskje at man kan skru høreapparatet av (eller skylde på dårlige batterier) hvis man ikke vil høre. Slike situasjoner kan jo også oppstå engang i framtiden. Kanskje.
Hva vet vel jeg?

Syk sølvrev

Det har kommet noe styggedom inn i kroppen til sølvreven. Noe ondt og grusomt som bare vil den vondt. Slikt gjør at selv en ellers så munter og glad sølvrev blir redusert til en sløv, svett og sovende pusekatt. Når medisinen får virke en halvtimes tid vil pusen konverteres  til et temmelig sint tablett-tyggende monster som irriterer seg over alt fra religion til snøen som falt i fjor. Snøen fra i år også forresten. Så når tablett virkninga er på topp og snørra er blitt halt ut av øynene gjøres et tappert forsøk på å referere til verden der ute - hvordan det føles med slike uhyrer krypende omkring i kroppen.

Tabletter en en god ting. De får dempet den grusomme, galopperende feberen slik at den gamle endelig får slappe av en times tid uten frostrier og hakkende tenner. (Ja, det finnes ennå noen tenner igjen der inne).  Det samles også krefter til å skrive ned noen ord, samt å føre en noenlunde feberfantasi fri samtale med fruen.

Så kommer bilder gjennom vinduet igjen. Metervis med råtten snø ligger der ute i hagen og som aldri ser ut til å smelte! Siden den fordømte sola sjelden titter inn i denne hagen, bortsett fra et lite glimt om mårran, er det vurdert alt fra hårtføner til flammekaster for å smelte dritten. Til og med en snøskuffe er blitt vurdert ? men det ble sett på som et resultat av feberen.
Det finnes lignende, men bedre alternativer, som for eksempel en rullator med plog. En meget god ide egentlig ? men også dette virker litt slitsomt for en syk og nedbrutt kropp. Så dritten blir vel liggende en måneds tid til.
Dessverre.

Men når fruen kommer med sin herlige fiskebolle rett - blir alt så meget bedre. Hun vet at karri er favoritt krydderet, så bollene og den hvite sausen er krydret til fingerspissene og fungerer nærmest som Plumbo på luftveiene til den gamle.  Følelsen av å kunne puste fritt igjen for første gang på en halv dag gir en følelse av ungdommelig friskhet noen minutter.

Så går tablettvirkningen omsider ut og han sovner rolig inn i hvilestolen sin igjen.