Graven som forsvant

 

Et par dager etter min mor døde dukket en kvinne opp som sa hun var min halvsøster. Min søster Anne Berit og jeg hadde aldri hørt noe annet enn at vi var vår mors eneste barn, og hadde aldri trodd det plutselig skulle dukke opp ett barn til - sånn ut i fra intet. Vi trodde sånt bare skjedde i amerikanske såpeoperaer og svært sjeldent i det virkelige liv. 

Men der sto hun på trappa, liten og tynn som min mor og ikke helt ulik henne ellers heller. Etter ti-femten sekunder hadde kroppen roet seg såpass at jeg kom på å be henne inn. Med en kopp kaffe i en lett skjelvende hånd kunne hun fortelle at hun het Anne Berit, men at alle kalte henne Betti. Hun fortalte videre at hennes fostermor hadde gått bort noen måneder tidligere og hun hadde etterlatt seg et brev som kunne fortelle at hun ikke var Bettis kjødelige mor. Betti var blitt adoptert bort under krigen da hennes far ble sendt til Tyskland som krigsfange og hennes mor, eller rettere sagt; vår mor, trodde aldri hun ville se sin kjære mann igjen. Den stakkars kvinnen hadde nok til slutt bare innsett at det var vanskelig å ta seg av et barn i slike tider, så hun hadde ikke annet valg enn å levere fra seg barnet til adopsjon. Hun rakk å kalle henne Anne Berit før hun ga henne fra seg.

Min mor hadde aldri nevnt noe sånt for min søster eller meg, og det merkelige var at min søster het det samme som Betti, så mor må ha hatt lille Betti i tankene da min søster ble født og fikk sitt navn fem år etter hun hadde gitt fra seg sitt første barn. Da Betti fikk vite at mors urne ennå ikke var i jorden spurte hun - nærmest med tårer i øynene - om hun ikke kunne få lov til å hente urnen og begrave henne på sitt hjemsted.

- Dere har hatt henne mens hun var i live, sa hun. - La meg ha henne i tiden etter.
Betti bodde nesten 150 mil unna min søster og meg så det ville ikke være ofte vi fikk se til mors grav hvis jeg sa ja til dette, men jeg skjønte selvfølgelig Bettis ønske når jeg så det hele med hennes øyne. Jeg sa jeg måtte ta det opp med min søster først og hun slo seg til ro med det.

Vi snakket videre om løst og fast. Hun fortalte hun var gift med en som het Halvor og hun hadde tre barn. Vi kom også så smått inn på musikk og litteratur, forfattere og filmer, og jeg fant ut at vi var ganske like når det gjaldt interesser. Jeg hadde faktisk mer til felles med Betti enn med Anne Berit og jeg syntes det var artig å få en søster med såpass sammenfallende interesser.

Anne Berit og jeg fant ut at vi godt kunne la Betti ta med urnen etter mor og begrave den på sitt hjemsted og dette fortalte jeg henne i en telefonsamtale en ukes tid etterpå. Hun ble meget glad og takket oss hjertelig. Vi diskuterte litt fram og tilbake om henting av urnen og problemstillingen rundt det, før samtalen sluttet med et hjertelig farvel og "vi treffes snart igjen".
Men jeg hørte ikke mer fra Betti etter dette. Ikke min søster heller. Jeg forsøkte et par ganger å nå henne per telefon, men ingen tok telefonen.

I underkant av ett år etter kom en kort melding fra hennes mann hvor han fortalte at hun var død. Det var ingen forklaring på verken dødsårsak eller hvorfor det ikke ble noe kontakt etter vårt siste møte. Jeg tok imot beskjeden med fatning. Det var selvfølgelig trist at min "nye" søster var død, men jeg hadde tross alt bare truffet henne et par ganger - og hadde ikke rukket å bli skikkelig kjent.

På vei hjem fra en bilferie året etter dro min kone og jeg innom det lille stedet for å besøke mors grav. Den lille kirken var lett å finne, men vi brukte lang tid på å finne grava. Etter en god stund fant vi ut at det var et eget område på den store kirkegården hvor urner var lagt ned og der fant vi endelig mors grav. Betti hadde gitt henne en rund naturstein med en duefigur oppå. Graven var litt ustelt, men det var ennå tidlig vår og vi tenkte at Bettis mann ikke hadde rukket å gjøre noe med graven ennå. Etter en liten runde fant vi Bettis grav rundt 20 meter oppe i bakken på det samme område. Steinen var ganske lik mor sin med tilsvarende due på toppen. Bettis gravsted var velstelt, og vi fant det da litt underlig at ikke mors grav var ordnet med det samme. Men vi stelte mors grav - pyntet med medbrakte blomster og fortsatte de 150 milene hjemover.

Dette er nå over tjue år siden og vi trodde at mors grav ble trygt tatt hånd om av Bettis mann, Halvor, og at han stelte mors grav med det samme han besøkte sin kones, men der tok vi styggelig feil. I fjor la min kone og jeg igjen ferieturen gjennom det lille stedet for å se til graven. Det var jo mange år siden sist og vi var svært spent da vi kjørte opp mot den kirkegården. Trær og busker var blitt betraktelig større enn forrige gang vi var der, og vi fant det litt vanskelig å orientere oss i begynnelsen. Vi lette lenge etter steinen med mors navn på, vi visste jo sånn omtrentlig hvor det var, men ble usikre da vi ikke fant den.

Etter et drøyt kvarters fant vi Bettis gravstein. Den runde natursteinen med en duefigur oppå. Da visste vi at mors grav bare var et lite stykke lenger ned. Men overraskende nok fant vi den ikke der. Vi fant en sted med et rundt merke i gresset etter en stein der vi mente at graven til mor hadde vært. Kunne det være så at den var fjernet? Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg så på min kone og hun må ha sett fortvilelsen i øynene mine og hun klemte hånden min forsiktig.

Jeg hadde lagt merke til da vi kom at det var et lite, hvitt hus ved siden av kirken hver det blant annet var menighetskontor og slikt. Vi gikk dit og gikk inn og døra sto på ved gap i sommervarmen så vi gikk inn. Vi kom inn i et rom som så ut som en blanding av ei privat stue og et kontor. Der var en sofagruppe og stuemøbler på den ene siden, nærmest døra og lengre inn i rommet var det plasser et enormt skrivebord. Veggen bak skrivebordet var dekket av ei hylle som var fylt av tykke samlepermer og gamle oppslagsbøker. Bak skrivebordet satt ei lita, trinn dame med oppsatte krøller og store, røde briller.

- Kan jeg hjelpe dere? Hun så opp med et koselig smil og var vennligheten selv.
- Ja, jeg håper det. Jeg finner ikke grava til min mor. Den setningen hørtes med ett litt merkelig ut.
- Nei vel? Hva heter hun?
Hun fikk navnet og fødselsdatoen til mor og deretter begynte hun å bla i en kjempebok hun hadde liggende på et lite bord ved siden av skrivebordet. Det var dødstille på kontoret mens hun bladde. Kun en liten blafrelyd hver gang hun vendte et av de store sidene i boka - hvor min mors navn skulle stå.

- Ja her har vi henne! Jeg følte et lettelses sukk som nesten var hørbart.
Hennes høyre pekefinger begynte å skli langsetter dobbeltsiden i den store boka.
- Men… Men den graven ble dessverre fjernet for to år siden.
Hun så opp med et bekymret uttrykk, og jeg la merke til at hun var mye eldre enn hun kunne se ut til ved første øyekast.
- Fjernet? Jeg merket at stemmen min ikke ville mer enn å hviske.
- Ja, det blir fjernet når festeavgiften ikke blir betalt, slik som det tydeligvis har skjedd i dette tilfellet.
- Den som hadde festet døde like etter din mor og etter det var det visstnok ingen som var villig til å betale.- Jeg ble aldri spurt, sa jeg spakt.
Damen så opp på meg med det mest ulykkelige uttrykket jeg hadde sett på flere år.
- Men jeg skjønner det ikke er din skyld, la jeg til.

Graven fjernet. Min første tanke var at det da var ingenting igjen etter mor her på kloden. Ingenting utenom min søster og meg - og våre minner. Kun en flekk i gresset som snart gror igjen... Det var umulig å tenke tanken videre - eller å tenke overhode. Jeg tror jeg mumlet et takk før jeg forlot rommet.

Utenfor skinte solen og ved siden av kirken sto noen store, sikkert over hundre år gamle trær. De kastet lange skygger som strakk seg mot den vakre lunden hvor mor engang hadde hatt sitt siste hvilested - en naturstein med en fredelig due på toppen. Jeg lurte et øyeblikk på hva de følte de som hadde som yrke å fjerne slike minnesmerker. Det var kanskje bare en jobb som alle andre jobber? Hvor ble de kasserte steinene lagt, mon tro? Ble de knust og brukt til andre ting? Jeg fikk en iskald tanke om at de kun fjernet skriften og solgte minnesmerkene på nytt i en slags butikk som solgte brukte gjenstander, men skjøv den makabre tanken fra meg.

Men et ekkelt bilde begynte å forme seg inne i mitt forvirrede hode. Arbeiderne som kjørte rundt med en liten traktor og fjernet gravsteder det ikke var betalt for - etter en slags liste de hadde fått fra den hyggelige damen på kontoret. Min kone klemte handa mi da vi gikk tause over parkeringsplassen mot bilen.

I det fjerne syntes jeg at jeg hørte lyden av en traktor. Det ble litt mørkere omkring oss da vi kom inn i skyggen av de store trærne ved kirken. Mørkere og litt kaldere. 
Ble duen ødelagt da de kastet mors stein opp på tilhengeren tro?

Dette er en sann historie, men navnene er forandret...

Hva med å få sjakk inn i norske skoler?

 

Sjøl var jeg så heldig å ha en lærer på folkeskolen som var sjakkentusiast! Vi spilte sjakk ved enhver anledning - samma hva vi egentlig skulle gjort i den timen. Jeg er ham evig takknemlig for nesten 70 år med dette herlige spillet!

Sjakk er ikke bare et spill for de som liker å sitte stille og tenke dypt, det er en fantastisk aktivitet som både unge og eldre kan ha stor glede av! Tenk deg en verden der sjakk er obligatorisk i norske skoler. En skolehverdag der barn lærer å tenke strategisk, planlegge flere trekk framover og, viktigst av alt, mestre kunsten å ikke se ut som en krøkkete nerd med en haug med bøker om alt og ingenting.

Forestill deg klasserommet: I stedet for å høre på læreren som snakker om amerikanske presidenter eller pyramidene i Egypt og der omkring, sitter elevene med sjakkbrettene sine og diskuterer om de skal ofre springeren for å få en bedre stilling. Det ville vært som en episode av en spennende krimserie på TV, men med mer hjernegymnastikk og mindre blod.
Og la oss ikke glemme hvordan sjakk kan hjelpe til med å utvikle viktige livsferdigheter, som tålmodighet og konsentrasjon. For hvem har vel ikke opplevd å vente på at motstanderen skal gjøre sitt trekk, mens man selv sitter der og ser ut som en statue av en tenkende filosof?

Og hva med de eldre? Sjakk er som vin, for å bruke en gammal klisje – det blir bare bedre med årene! Det holder hjernen skarp og kan være en sosial aktivitet som bringer folk sammen. Tenk deg en koselig sjakk-kafé der besteforeldre konkurrerer mot barnebarna. Det ville vært en fryd å se bestefar med sitt grå hår og sine kloke øyne, som smilende sier: "Du tror du kan ta meg, men jeg har spilt sjakk siden lenge før du ble født, lille venn!"

Så, la oss gjøre sjakk obligatorisk i norske skoler! La oss gi barna en sjanse til å bli strategiske genier, samtidig som vi gir de eldre en sjanse til å vise at de fortsatt har det som trengs for å ta over sjakkbrettet.,
Hvem vet, kanskje vi en dag vil se enda flere norske sjakkspillere erobre verden! Og i mellomtiden kan vi alle glede oss over å være litt smartere og ha det moro. Sjakk er sunt, og det er på høy tid at vi setter det på timeplanen!

 

Den Musikalske Gullalder!

 

Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru på radioen på lørdager klokka 21.00 og skru opp volumet (men husk naboen), len deg tilbake, og la musikken fra Gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Musikk fra en tid da musikk ble laget med ekte instrumenter, og ikke med datamaskiner som ser ut som de har blitt stjålet fra en romfartsorganisasjon. Vi snakker om 60- og 70-tallet, en gylden æra hvor folk faktisk måtte lære seg å spille et instrument i stedet for å trykke på en knapp. Det var en tid da musikkvideoer ikke eksisterte, og folk måtte bruke fantasien for å forestille seg bildene låta forsøkte å gi deg.

Tenk deg The Beatles! Du kan nesten høre hvordan John, Paul, George og Ringo sitter i et rom, omringet av røyken fra en god gammeldags sigarett, og lager musikk som får hjertet ditt til å danse. "Hey Jude" ble ikke bare en sang, det var en livsfilosofi! Og hvem kan glemme den berømte "Let It Be"? Det er som om Paul McCartney visste at folk kom til å ha problemer i livet, og han bare sa: "Slapp av, det ordner seg!"
Og John Lennon med sine episke sanger så som Strawberry Fields Forever og I Am The Walrus. For en musikk!

Og så har vi The Rolling Stones. Time Is On My Side. Mick Jagger, med sitt ikoniske dansetrinn, var ikke bare en sanger, han var en levende legende. Låta (I Can’t Get No) Satisfaction. Låta alle trudde handla om alt som foregikk under beltestedet, men som egentlig handla om en fyr som var drit lei reklame. Det er sånt vi tar opp i programmet.

La oss ikke glemme Bob Dylan, poeten som tok fram gitaren og forandra rock and roll for alltid. Hand infløkte og poetiske tekster satt våre hoder i spinn og ga oss nye tanker om det meste og fikk oss til å se alt i et annet perspektiv.

Og Small Faces! De var som en blanding av en rockeband og et moteshow, med klær som kunne fått selv de mest stilbevisste til å føle seg underlegne. "Itchycoo Park" er en sang som får deg til å lengte etter en tid da du kunne dra til parken uten å bekymre deg for hva du skulle ha på deg. Bare ta med deg en gitar, et par venner, og kanskje en liten smule av den gode gamle hippiekulturen.

Kinks, med sine geniale tekster og catchy melodier, var som den sære onkelen i musikkfamilien. De fikk deg til å le, gråte og tenke på hva du egentlig gjorde med livet ditt, alt på en gang. "You Really Got Me" er fortsatt en av de beste rockelåtene som finnes med sine power-akkorder som faktisk bana vei for heavy metal og punken. Tekstmessig er jo Dedicated Follower Of Fashion en gullgruve når det gjelder innhold og humor.

Og så er det The Who! Med sin eksplosive energi og fantastiske gitarspill, var de som en tornado av lyd.
"My Generation" er ikke bare en sang, det er et opprør! Og hvem kan glemme den berømte linjen "I hope I die before I get old"? Det er som å si: "Nei takk til pensjonisttilværelsen, jeg vil rocke til jeg faller om!". Vel når for tida mener vi jo at Pete Townshend tok vel hardt i da han skrev teksten til låta si, men han synger den ennå, selv om han sjøl nærmer seg 80 år...

Det var bare noe få av flere hundre artister vi kan kose oss med fra Gullalderen.

Så her sitter vi, voksne nok til å sette pris på musikk fra en tid da alt var ekte. Ingen autotune, ingen datamaskiner, bare ren, ufiltrert rock 'n' roll. Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru opp volumet, len deg tilbake, og la musikken fra gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Programmet går kl. 21.00 på lørdager, med repriser 17.00 søndag, 18.00 tirsdag, 10.00 onsdag og 23.00 på torsdager. Du finner Radio Trøndelag på DAB og FM, samt du kan høre med mobil/PC  på https://www.radiotrondelag.no/lytte/

 

En gammel mann baker brød

 

Dette er historien om gammel mann - en lykkelig pensjonist, som hadde sett bedre dager, men som ennå var ved godt mot og ennå så på verden omkring med en sunn nysgjerrighet. Han sto på kjøkkenet sitt, iført et sort forkle fra Hard Rock Cafe, der teksten "Love all - serve all" prydet brystet hans. Det var som om han hadde fått det for å minne seg selv på at kjærlighet og service er livets krydder.

Mens han eltet deigen som skulle bli til herlig, grovt hjemmebakt brød, nynnet han på en gammel Bob Dylan-låt. Det var en melodi som fikk ham til å føle seg ung igjen, selv om knærne hans knirket som ei gammel trapp. 

Han knadde og eltet med en energi som var overraskende for en mann i hans alder. Hver gang han slo deigen ned på benken, kom det en liten støvsky av mel opp i luften. Og mens han sto der, tenkte han på alle de gangene han hadde bakt brød for familien. Det var alltid en fest, selv om resultatet noen ganger kunne minne mer om en klump med leire enn et deilig brød.

"Åh, deigen, kjære deig, du skal bli så god!" mumlet han, og smilte til den som om den kunne høre ham. "Bare vent til du blir ferdig og så sprø og gyllen at selv Dylan ville laget en sang om deg!"

Til slutt, etter mye klabb og kliss, var deigen klar for heving. Han pakket den inn i et håndkle og satte den på benken, som om han hadde lagt et lite barn til å sove. "Nå er det bare å vente," sa han med et glimt av forventning, og begynte å rydde opp i rotet han hadde skapt.

Mens han feide opp melstøvet, kunne han ikke unngå å tenke at livet var som baking: noen ganger ble det perfekt, og andre ganger ble det bare som alle andre. Uansett, så lenge han hadde sitt forkle og en god melodi i hodet, var han klar for å bake det beste brødet i nabolaget - en vakker dag...

 

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜