En utenlandsferie for sølvrever

Når det gjelder utenlandsferie for en gammel sølvrev så er valget egentlig svært lett. Det må bli landet med trivelige pubber, koselige, pratsomme mennesker og små, mystiske og delvis usynlige leprechauns. Vi snakker selvfølgelig om Irland. Landet med en nydelig natur, verdens beste øl og en  historie som viser et tappert folkeslag som er villig til å sloss med hvem som helst for sin frihet.

Irland er et fantastisk land for alle sølvrever som er ferdig med å jage etter statusfarge og hudkreft i sydligere strøk. Min gamle mor sa alltid at «Det er det indre som teller» - og der er jo de fleste av oss brune nok. Selv Dublin, hovedstaden i Irland, er noe helt spesielt i forhold til andre storbyer i Europa. Her er det liv i gatene, musikk fra tidlig ettermiddag til sent på kvelden i mange av pubbene. Hver dag. Hele uka. Selvfølgelig uten inngangspenger.

Det er mye å oppleve om man vandrer rundt i disse historiske gatene. En kan nevne i fleng, Dublin Writers Museum, Trinity Collage med The Book of Kells, The Guinness Storehouse (et must for alle Guinness-entusiaster), St Stephen's Green - en nydelig park midt i byen, O'Connell Bridge - den eneste brua i Europa som er like bred som den er lang - samt  Kilmainham Gaol, tidligere et fengsel hvor mange av heltene fra kampen mot England satt, og stedet der mange av dem ble henrettet. Nå et museum og minnesmerke.Men en må huske på at Irland er mer enn Dublin. Man har byer som Cork, Tullamore, Galway og for ikke å glemme den lille byen Dingle på vestkysten.

Small Bridge Pub (An Droichead Beag) i Dingle
Med sine 1300 innbyggere og 52 pubber er Dingle noe helt spesielt. Byen er Europas vestligste by og ligger på en meget vakker halvøy; The Dingle Peninsula. En rundtur på halvøya mens sola skinner en en opplevelse for livet. Byens mange pubber inviterer selvfølgelig til mang en «pub crawl», og man kan bo billig på byens mange Bed and breakfast-steder. For eksempel over pubben Murphy's nede på havna. Kort vei for en gammel sølvrev både til middagen og til kveldens Guinness.

Vel. En blir lett revet med når en skal beskrive Irland. Umulig å finne ord samtidig som det er vanskelig å stoppe å skrive. Denne postingen var egentlig bare ment som et lite ferietips. Men det meste er - som alltid - sagt før.

Til slutt; Har du vokst i fra grisefester i Spania, dårlig drikke og solfaktor søtti, så forsøk Irland. 
Du vil aldri angre på det og du vil huske den ferien for alltid. 
Du har en sølvrevs garanti.

Historien om Guinness - verdens beste øl

Da var det vel på høy tid at en gammel sølvrev skriver en liten bloggpost om drikken over alle drikker. Dronningen blant alle ølsorter. The Black Beauty.Ølet over alle øller.

Vi snakker selvfølgelig om Guinness. Irlands sorte gull. En gammel mann kan jo leve i håpet om at det kanskje ennå er noen som er  interessert i historien rundt dette drøyt 250 år gamle bryggeriet i Dublin, og håper ikke det er blitt sånn at alle folk har fått så dårlig tid at de må ty til dette hurtigtappende, lyse instant-ølet. Fysj! Ølbryggingen i Irland startet faktisk så tidlig som år 400, da en mann ved navn St. Patrick kom dit. Men vi skal ikke så langt tilbake i historien.

Vel, det skjedde i de dager at en herre ved navn Arthur Guinness tok seg en liten harrytur til Dublin. Året var 1759 og Arthur fant ut at kan kanskje skulle lease seg et bryggeri? Han hadde jo gjort det en gang før, i Leixlip, en liten by i Kildare, Irland ca. fem år tidligere, og det hadde jo gått sånn noenlunde. Han hadde nå overlatt ansvaret for dette til sin yngre bror og hadde istedet  øynene festet på et nedlagt bryggeri i St. James? Gate i Dublin. Unge Arthur (han var kun 34 år den gangen) var ikke snauere enn at han leaset bryggeriet og skrev elegant under på en 9000-års kontrakt!.
Snakk om å ha tro på produktet sitt!

Og nå - over 250 år etterpå er Guinness elsket av millioner av tørste mennesker over hele kloden, og i 2009, på guinnessbryggeriets 250-års jubileum ble det bestemt at den 24. september hvert år skal man feire Arthur?s Day. Feiringa starter med at man kl. 17.59 (lokal tid) hever glasset og skåler for grunnleggeren.

Helse i hver dråpe
Det er en hel del myter og historier omkring Guinness og St.Jame's Gate, og en av dem er at de henter vann i fra elva Liffey som renner gjennom Dublin. Dette er (heldigvis) feil. Guinness bryggeri henter alt vannet til ølet sitt fra fjellene i Wicklow - sør for Dublin. Friskt og sunt fjellvann altså som alle vet er bra for sølvrever i alle aldre.

En annen myte (som heldigvis heller ikke er sann) er at Guinness brukte delikate knuste rotteknokler som hemmelig smakstilsetning. Denne myten bunner i en historie som fortalte om en spesielt god smak i et par Guinness-tønner en gang for mange år siden. Da det ble funnet noen døde rotter i disse tønnene bestemte Arthur seg for å male opp rotteknokler og tilsette "melet" i ølet. Jeg skynder meg å si igjen: Dette er altså feil!

En tredje myte er at Guinness er fetende. I dag når alle skal se ut som de har vokst opp i en konsenetrasjonsleir i Nazi-Tyskland - så teller man kanskje kalorier når man skal kose seg med en øl også. Jeg kan da glede alle  narsissistiske kaloritellere der ute med at kalorimyten om Guinness medfører ikke riktighet, og at dette ølet faktisk inneholder mindre kalorier enn appesinjuice! Her er fakta: Ca. 3,5 dl Guinness inneholder 125 kalorier mens appelsinjuice varter opp med 183 kalorier og selv skummet melk inneholder mer av disse fryktelige kaloriene (135).
(...og dessuten: Kalorier skal nytes - ikke telles!)

Guinness har en helt særegen smak som er basert på ubrent bygg som forblir ugjæret. Det heter seg at enten liker du Guinness eller så liker du det ikke - ingen mellomstasjon der. Ølet er svært mørkt og har en hvit, kremaktig skumtopp. Skummet kommer av en nitrogenblanding som blir lagt til under tappeprosessen.

Det er faktisk slik at hvor god en enkel pint er - avhenger av hvordan glasset ble tappet! Å tappe en Guinness fra en tappekran er en kunst - og foregår i to omganger. Først fyller man glasset ca. 3/4 fullt. Så får glasset stå og hvile noen minutter før bartenderen fyller glasset til toppen. Et gammelt irsk jungelord sier at "Hver gang en Guinness blir tappet fra topp til bunn i én operasjon - dør en kattunge!" Svært alvorlige saker altså!

Så da runder jeg like godt av denne historietimen for store og grå med et lite, men svært folkelig irsk dikt:

Here's to a long life and a merry one.A quick death and an easy oneA good girl and an honest one.A cold pint and another one!Sláinte (Skål!)

Kilder: Wikipedia, Boka «ØL» av D. Kenning og R. Jackson & Diverse websider.

Konsertopplevelser #1

Verden forandrer seg og vi med den, heter det visstnok et sted.
Men læll.  I (gode) gamle dager dro vi på festivaler ? spesielt er Kalvøyafestivalen et kjært minne. Dit dro vi hvert år for å høre og se små og store band uten annen rus enn musikken. Frank Zappa, Bob Dylan, Leonard Cohen, The Alarm, Neil Young, Family, Joan Baez, Santana, Prudence. Det var tider det!  Musikkens gullalder! En kan vel ikke påstå at vi var gudenes beste barn på den tiden hva rus angår, men rus var ikke i det hele tatt noen del av musikkopplevelsen. Man kunne selvfølgelig gå på mindre konserter på en og annen nattklubb og ta en øl eller tilsvarende til musikken, men det var musikken vi kom for og ikke rusen, og vi var stort sett edru når vi ankom lokalet.

Vi kjørte Oslo-Gøteborg for å se Dylan i 1978 - kun konserten og så rett hjem igjen - og kom hjem to timer før man måtte løpe på tidligvakt på jobben. Ingen rus utenom den man fikk da Dylan framførte tidenes versjon av Gates of Eden. Alene med kassegitar og munnspill. En opplevelse man husker hele livet.

I dag virker det som om man tenker annerledes, De (få) gangene det er en artist i byen som en gammel sølvrev kan tenke seg å se/høre, på et lokalt utested her i byen, så blir det omtrent hver gang en gedigen skuffelse. Man kommer til utestedet rundt 23.00 for en dannet, liten drink før konserten, men lokalet er omtrent tomt. Kun en og annen tyggegummislafsende servitør som sender dødlige øyekast mot den gamle sølvfargede tullingen som frekt og freidig har forvillet seg inn i lokalet. Plastikkmusikk tyter ut av høyttalerne fra en eller annen Spotify-spilleliste laget for tanketomme tullinger på tretten, og en gammel Sølvrev skjønner igjen at dette var en dårlig idé. En tar mot til seg og spør forsiktig en ung servitør om når bandet kommer på scenen, og etter å ha kommet over sjokket over å bli tiltalt av en grå gamling mumles det fram noe som ligner på "seinere".  Tankene går igjen tilbake til tiden vi sto utålmodige og ventet på at bandet skulle komme på scenen. Nå sitter bandet og drekker raidersprit og venter på publikum...

Et godt stykke over midnatt begynner ungdommen å slepe seg inn over dørterskelen. Sørpe fulle og høyrøstet. Noen trenger hjelp av dørvakta for å finne et sted å sette seg ned. En kan trygt gå ut i fra at mange av dem ikke engang vet at det skal være LIVE-musikk denne kvelden. Dritings ungdom har ingen problemer med å handle alkohol inne i lokalet ? og litt før klokka ett begynner musikken. Vokalisten, småfull og sutrende, starter det hele med å beklage seg  over at denna idiotiske bygdekommunen ikke tillater livemusikk etter halv to om natta.
Dere kunne da for helvete ha begynt å spille et par timer tidligere da! - tenker en gammel sølvrev...

Ikke storme inn i stua

Det er en ting som kan være en irriterende faktor for sølvrever. I hvert fall for denne.
Det er det at ungdom skal gå omkring med en idiotisk topplue dradd ned over ørene hele året!
Ute og inne. Alltid.

Tidligere kunne man bli mobbet hvis man gikk med lue, selv i 10-15 kuldegrader, med setninger som; Jasså, Det er mora di som har kledd på deg i dag? Lue var fryktelig Ukult.
Mobbing er selvfølgelig ikke noe man ønsker tilbake, selv om folk går med ei lue på hodet i alle krøkkete sammenhenger, men det ser bare så bedritent tullete ut!
Selv voksne mennesker (som føler seg såååå cooooler og unge) dukker opp på talkshow - selv midt på sommeren, med samme dumme topplua trukket ned over ørene, samtidig som han knapt har noe på overkroppen ellers - da det er særs viktig å vise fram treningsstudiomusklene, medisin-muskler og solariumfargen og tatoveringene, må vite.
Og halvgamlinger i det svært uvirkelige realityprogrammet Robinson - trasker omkring på en sydhavsøy en eller annen plass i en liten badeshorts - i snørrogførti varmegrader- og topplue...

Nei det spørs vel om en gammel sølvrev finner svaret på dette.
Det forblir nok en evig gåte for ham, der han går barhodet (og barbeint) ut på kjøkkenet for å finne ut hvor fruen har gjemt posen med kamferdrops..

Utrolig!

Det er helt utrolig hvor misbrukt dette lille ordet "utrolig" er blitt

Det virker som man putter inn ordet utrolig på de utroligste steder.
For eksempel hvis en mann vinner noen millioner i lotto står han fram i avisen og er utrolig glad. Hva er det som er så utrolig med at man blir glad over å vinne en milliongevinst?
Hva er galt med ord som "veldig glad" eller "Kjempeglad" eller, hvis man kommer fra ytre Bærum kan man kanskje også bli "meget glad".  (Eller de fra Bærum blir kanskje bare litt glad, da de har så mye penger fra før?)

En fotballspiller blir utrolig glad for en skåring som sender fosterlandet til et eller annet mesterskap - og en kan vel trygt si at det ikke er spesielt utrolig å bli glad for sånt.
Uansett hva man mener om fotball.
I følge fotballfolk er det kanskje utrolig at Norge går videre i et fotballmesteskap, men det er jo en annen sak. 

Men en kan godt si at det er utrolig hva en gammal Sølvrev gidder å skrive om...