Barnebarn på besøk
Det begynner først når en sliten sølvrev kommer hjem fra jobb. Han kan se det med en gang han kommer inn døra. Små rosa sko, størrelse minus 4 eller noe sånt – samt et par joggesko i ubestemmelig størrelse (og som garantert ikke heter «joggesko» lenger») – ligger lett henslengt mellom hans egne 43-størrelser og fruens 36… Entreen er ellers fylt opp av små ryggsekker, småjakker – noen hip-hop luer og en liten og rød bamse – på gulvet. Ett rullebrett, to narresmokker, tykke sokker i en bylt, en bleiepose og et hysterisk stort og trygt barnesete for bil og litt tyggegummipapir. Fra stua høres hylende TV-tegneserie-lyd – og glad, rosa, jentefrø-latter som overdøver alt. Man kommer da på at fruen sa forleden kveld at et par barnebarn skulle ligge over et par dager.
Sølvreven stiger inn i en stue overfylt av lyd og den lille søte&rosa kommer glad og smilene mot han med de små armer i været og sier «Nana OPP!». Nana er da, som den oppmerksomme leser allerede har skjønt, navnet den lille har laget seg for sølvreven, og vakrere ble hans navn aldri. Aldri.
I hans TV-stol sitter en lettere henslengt 9-åring, som ser ut som han kommer rett fra et rap-stevne langt der borte i Ameriken et sted. Fjernkontrollen henger slapt fra venstre hånd mens høyre graver i en potetgullpose med den høyre. Tegneserier flimrer høylytt på TV og han er tapt for denne verden. Sølvreven hilser svarløst, men vennlig.
Sølvreven er selvfølgelig sulten etter en lang dag på jobb, men først må han og den lille søte starte opp en PC og finne «Laughing babies» på YouTube.com. Vi setter oss ned i sofaen med PC-en i fanget og leende bebier på skjermen. Mens vi sitter sånn ser hun opp på den gamle, klapper han på skjeggstubbene – og sier «Nana»… Og smiler. Rolig. Og sølvreven har funnet kilden. Han VET at hun har forlenget livet hans… Altså ikke «ungdomskilden» – men kilden for et bedre og lengre liv ligger garantert i noe så enkelt som handa og smilet til et lite rosa barn.
Middagen på bordet og det lille jentefrøet er mest interessert i å speile seg i skjea i første omgang. Niåringen er midt inne i en TV-sendt tegnefilm med intergalaktisk krig med atomlasere og det som sikkert verre er, så han venter med maten til fredstid. Sølvreven gulper ned et par skjeer fiskesuppe – før han må reise seg, finne ei pute og skyve jenta lengre inntil bordet. Hun er midt inne i en lengre utredning om et eller annet ubestemmelig. Spis nå, sier han. Jenta begår så det kunststykket å spise nærmest halve bolla med fiskesuppe med bare fingrene! Litt søl ble det selvfølgelig, men likevel utrolig effektivt…
Leggetid. Rosa nattdrakt, rosa kosekanin, og rosa narresmokk. Hun synger selv «Mikkel Rev» i et ubestemmelig antall vers før den sklir trinnløst over til å bli «Bjørnen sover». Sølvreven sier sov godt, slukker lyset, lukker døra og lister seg ut og rydder kjøkkenet.
Ute i i tegneseriestua ser niåringen opp fra fjernkontrollen første gang. Han kan nå opplyse verden om at nå er selvfølgelig han sulten.
