Dette er historien om gammel mann - en lykkelig pensjonist, som hadde sett bedre dager, men som ennå var ved godt mot og ennå så på verden omkring med en sunn nysgjerrighet. Han sto på kjøkkenet sitt, iført et sort forkle fra Hard Rock Cafe, der teksten "Love all - serve all" prydet brystet hans. Det var som om han hadde fått det for å minne seg selv på at kjærlighet og service er livets krydder.
Mens han eltet deigen som skulle bli til herlig, grovt hjemmebakt brød, nynnet han på en gammel Bob Dylan-låt. Det var en melodi som fikk ham til å føle seg ung igjen, selv om knærne hans knirket som ei gammel trapp.
Han knadde og eltet med en energi som var overraskende for en mann i hans alder. Hver gang han slo deigen ned på benken, kom det en liten støvsky av mel opp i luften. Og mens han sto der, tenkte han på alle de gangene han hadde bakt brød for familien. Det var alltid en fest, selv om resultatet noen ganger kunne minne mer om en klump med leire enn et deilig brød.
"Åh, deigen, kjære deig, du skal bli så god!" mumlet han, og smilte til den som om den kunne høre ham. "Bare vent til du blir ferdig og så sprø og gyllen at selv Dylan ville laget en sang om deg!" Et gammelt slagord dukka opp i hodet hans: "Revolusjon er å bake brød".
Til slutt, etter mye klabb og kliss, var deigen klar for heving. Han pakket den inn i et håndkle og satte den på benken, som om han hadde lagt et lite barn til å sove. "Nå er det bare å vente," sa han med et glimt av forventning, og begynte å rydde opp i rotet han hadde skapt.
Mens han feide opp melstøvet, kunne han ikke unngå å tenke at livet var som baking: noen ganger ble det perfekt, og andre ganger ble det bare som alle andre. Uansett, så lenge han hadde sitt forkle og en god melodi i hodet, var han klar for å bake det beste brødet i nabolaget - en vakker dag...
