Den Musikalske Gullalder!

 

Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru på radioen på lørdager klokka 21.00 og skru opp volumet (men husk naboen), len deg tilbake, og la musikken fra Gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Musikk fra en tid da musikk ble laget med ekte instrumenter, og ikke med datamaskiner som ser ut som de har blitt stjålet fra en romfartsorganisasjon. Vi snakker om 60- og 70-tallet, en gylden æra hvor folk faktisk måtte lære seg å spille et instrument i stedet for å trykke på en knapp. Det var en tid da musikkvideoer ikke eksisterte, og folk måtte bruke fantasien for å forestille seg bildene låta forsøkte å gi deg.

Tenk deg The Beatles! Du kan nesten høre hvordan John, Paul, George og Ringo sitter i et rom, omringet av røyken fra en god gammeldags sigarett, og lager musikk som får hjertet ditt til å danse. "Hey Jude" ble ikke bare en sang, det var en livsfilosofi! Og hvem kan glemme den berømte "Let It Be"? Det er som om Paul McCartney visste at folk kom til å ha problemer i livet, og han bare sa: "Slapp av, det ordner seg!"
Og John Lennon med sine episke sanger så som Strawberry Fields Forever og I Am The Walrus. For en musikk!

Og så har vi The Rolling Stones. Time Is On My Side. Mick Jagger, med sitt ikoniske dansetrinn, var ikke bare en sanger, han var en levende legende. Låta (I Can’t Get No) Satisfaction. Låta alle trudde handla om alt som foregikk under beltestedet, men som egentlig handla om en fyr som var drit lei reklame. Det er sånt vi tar opp i programmet.

La oss ikke glemme Bob Dylan, poeten som tok fram gitaren og forandra rock and roll for alltid. Hand infløkte og poetiske tekster satt våre hoder i spinn og ga oss nye tanker om det meste og fikk oss til å se alt i et annet perspektiv.

Og Small Faces! De var som en blanding av en rockeband og et moteshow, med klær som kunne fått selv de mest stilbevisste til å føle seg underlegne. "Itchycoo Park" er en sang som får deg til å lengte etter en tid da du kunne dra til parken uten å bekymre deg for hva du skulle ha på deg. Bare ta med deg en gitar, et par venner, og kanskje en liten smule av den gode gamle hippiekulturen.

Kinks, med sine geniale tekster og catchy melodier, var som den sære onkelen i musikkfamilien. De fikk deg til å le, gråte og tenke på hva du egentlig gjorde med livet ditt, alt på en gang. "You Really Got Me" er fortsatt en av de beste rockelåtene som finnes med sine power-akkorder som faktisk bana vei for heavy metal og punken. Tekstmessig er jo Dedicated Follower Of Fashion en gullgruve når det gjelder innhold og humor.

Og så er det The Who! Med sin eksplosive energi og fantastiske gitarspill, var de som en tornado av lyd.
"My Generation" er ikke bare en sang, det er et opprør! Og hvem kan glemme den berømte linjen "I hope I die before I get old"? Det er som å si: "Nei takk til pensjonisttilværelsen, jeg vil rocke til jeg faller om!". Vel når for tida mener vi jo at Pete Townshend tok vel hardt i da han skrev teksten til låta si, men han synger den ennå, selv om han sjøl nærmer seg 80 år...

Det var bare noe få av flere hundre artister vi kan kose oss med fra Gullalderen.

Så her sitter vi, voksne nok til å sette pris på musikk fra en tid da alt var ekte. Ingen autotune, ingen datamaskiner, bare ren, ufiltrert rock 'n' roll. Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru opp volumet, len deg tilbake, og la musikken fra gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Programmet går kl. 21.00 på lørdager, med repriser 17.00 søndag, 18.00 tirsdag, 10.00 onsdag og 23.00 på torsdager. Du finner Radio Trøndelag på DAB og FM, samt du kan høre med mobil/PC  på https://www.radiotrondelag.no/lytte/

 

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜

Dagen popmusikk i høreapparatet til en Sølvrev...

Musikk er egentlig en underlig ting.
Man kan sitte hjemme med et kjært gammelt album med for eksempel Leonard Cohen, Bob Dylan eller Ole Magnell - lukke øynene og bade i nydelig musikk og låtlyrikk.
Men man kan også advare vennlige, koselige og forståelsesfulle naboer at i kveld blir det ikke fullt så mye låtlyrikk, men desto mer trøkk - som for eksempel Black Sabbath og/eller Led Zeppelin.
Sånn var det tidligere når Sølvreven var yngre og litt høy og mørk...

Men musikk brukes, eller misbrukes også noen ganger av snakkemaskiner på radio som kan holde på i timevis med intetsigende pjatt om uvesentligheter, og som bruker musikk mellom ordflommene for å trekke pusten - og for å gi lytteren endelig en liten pause. Enkelte ganger får de det ikke helt til, så de må snakke midt i låta eller fade den ut før den er ferdig.

Det finnes mange musikk-sjangre - og mange undersjangre av sjangre og undersjangre av dem igjen. Sjøl har jeg aldri likt begrepet sjangre. Musikk er musikk har jeg alltid tenkt - helt fram til de siste årene. 

Ny musikk i dag synges stort sett av ei ung og søt jente uten etternavn, kompet av et par datamaskiner. Musikken er "komponert" av unge programmører på gutterommet - og låtene ligner til forveksling på hverandre. Jeg må kanskje legget til alternativet; "programmører på jenterommet" så ingen føler seg krenka og/eller forbigått når de leser dette... 😉

Det virker som det ikke er noen som tør gå utenfor opptråkkede løyper i dagens populærmusikk. Alle utøvere har et vakkert ytre, skinnende hvite tenner og like pene sangstemmer som alle andre artister rundt samme alder.
I gamle dager hadde man mange artister som gikk utenfor løypene, og det er på den måten musikk utvikler seg!

Er det noen som tror at artister som Neil Young, Leonard Cohen, Janis Joplin, Ole Paus eller Bjørn Eidsvåg hadde kommet gjennom nåløyet til The Voice eller Idol i dag?
Eller hva med Bob Dylan eller Tom Waits?

Jeg liker å høre på vokalister som vet hva teksten de synger handler, om og mener det alvorlig - backa av ekte instrumenter og ikke programmerte datamaskiner som looper noen rytmiske greier som "spilles" av programmører.

Noen artister er musikere som spiller sine instrumenter og andre er pengemaskiner som er, som Zappa sang om i 1966 - only in it for the money...

Men uansett. Det finnes hundrevis av sjangre når det gjelder musikk - og alle har kommet og gått og endra seg for hvert år - eller tiår. Men som en gammal surpomp føler jeg at ny popmusikk er grei nok når det gjelder søte små piker (uten etternavn) som synger pent, men at det er pakka inn i 00011100 - altså DATAmaskin-generert backing er det om irriterer meg...
Vel at merke: Jeg er ikke imot data eller EDB som det het en gang.  Jeg starta med data mens det het MSDOS og Windows var ennå ikke funnet opp - men det jeg er imot er at det kalles musikk det disse nullene og ettallene klarer å lirke fram ved hjelp av flinke programmører.