Kjendiser som medisinske eksperter...

 

Det er ganske merkelig å se hvordan vaksinemotstandere i Norge fikk så mye oppmerksomhet under pandemien. 

Vi lever i en tid hvor informasjon er lettere tilgjengelig enn noensinne, men likevel ser vi at mange velger å stole mer på en forfyllet reality-"stjerne" enn på solid legevitenskap. Når du ser enkelte av disse TV-stjernene, om det er fra Kanariøyene eller Paradise Hotel, så virker de ikke som den smartest utgaven av menneskeheten, men likevel uttaler de seg som eksperter på vaksiner og legevitenskap...
Fantastisk.

Og så har vi også enkelte gamle rockestjernene, som har levd livene sine på kanten av samfunnet, med sprøyter og stoffer som faste følgesvenner. De som har pumpet årene fulle av heroin og annen dritt, er nå plutselig eksperter på hva som er farlig når det gjelder medisiner. De går ut og sier at coronavaksinen virker litt skummel, som om de har en slags autoritet på området. Det er ironisk at dophuer som dem, nå skal være de som advarer oss mot noe som er vitenskapelig bevist å redde liv.

  

 

Litt uhøytidelig om kristendom, hekser og sånne greier...

Det finnes egentlig bare en bibel, men det er jaggu mange måter å lese og tolke den på!
Man har starta kriger for å bli enige om hvem som har den beste tolkninga av den kjærlige guden..

Man anslår også at i underkant av 60 000 personer ble dømt til døden for trolldom og hekseri i Europa og Nord-Amerika. Om lag 75 prosent av disse var kvinner.
I Norge er det registrert om lag 50 dødsdommer mot menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff og straffen var som oftest å bli brent på bålet. Hvis man da ikke døde under den kjærlige torturen disse fromme menn utførte får å få en tilståelse...
Vi kjenner jo alle til den hekse-testen hvor man kaster et menneske i elva tynget ned av steiner.
Hvis hun eller han flyter - så er det en heks.
Hvis hun eller han drukner - er det ikke en heks..
Shit happends...

Man skulle ikke tro at det dreier seg om kun EN bok - når en leser at i Norge finnes det i alt ca 872 større og mindre menigheter og samfunn fordelt på 18 hovedgrupper utenfor Den norske kirke.

Så mange tolkninger av samma boka!

Alle fæle hendelser er djevelens verk...
Eller er det det?
Fem prester ble en gang spurt om det var gud eller djevel som sto bak for eks. et jordskjelv, med mange tusen døde mennesker.
Alle fem måtte konkludere med at det måtte være guden. For om det var djevelen - som da klarte å lage noe djevelskap mot gudens  vilje, så ville jo djevelen være sterkere enn guden - og det kan vi jo ikke ha noe av..
Men guds veier er uransakelige, som vi vet..

Historiene er like kjente som de er opplagte. Kirken slo hardt ned på dem som sa at jorden var rund. Kristne satte fyr på det store biblioteket i Aleksandria, der antikkens kunnskap var samlet. Astronomen Kopernikus ble forfulgt fordi han fratok oss vår privilegerte plass i sentrum av universet. Dette er bare noen av mange eksempler på Kirkens kriminelle stormløp mot opplysning. 

Men hvor kristne er vi egentlig?
På  Statistisk Sentralbyrå kan vi lese at i gjennomsnitt gikk hver nordmann på 0,59 årlige kirkebesøk i Den norske kirke på søndager og helligdager i 2023. Til sammenlikning gikk hver nordmann på 1,16 kirkebesøk i 2005.

Anbefalte bøker:
Arnulf Øverland, En kjetters bekjennelser : Kristendommen den tiende landeplage 1974

Bjørn Markussen, Alene ut - fra menigheten Samfundet til evig fortapelse .2024
Ronnie Johanson (red), Kjetterbibelen - ugudelige spissformuleringer 2007

Margaret Atwood, Handmaid's Tale, 1998 (Også som TVserie på strømmetjenesten MAX.

Graven som forsvant

 

Et par dager etter min mor døde dukket en kvinne opp som sa hun var min halvsøster. Min søster Anne Berit og jeg hadde aldri hørt noe annet enn at vi var vår mors eneste barn, og hadde aldri trodd det plutselig skulle dukke opp ett barn til - sånn ut i fra intet. Vi trodde sånt bare skjedde i amerikanske såpeoperaer og svært sjeldent i det virkelige liv. 

Men der sto hun på trappa, liten og tynn som min mor og ikke helt ulik henne ellers heller. Etter ti-femten sekunder hadde kroppen roet seg såpass at jeg kom på å be henne inn. Med en kopp kaffe i en lett skjelvende hånd kunne hun fortelle at hun het Anne Berit, men at alle kalte henne Betti. Hun fortalte videre at hennes fostermor hadde gått bort noen måneder tidligere og hun hadde etterlatt seg et brev som kunne fortelle at hun ikke var Bettis kjødelige mor. Betti var blitt adoptert bort under krigen da hennes far ble sendt til Tyskland som krigsfange og hennes mor, eller rettere sagt; vår mor, trodde aldri hun ville se sin kjære mann igjen. Den stakkars kvinnen hadde nok til slutt bare innsett at det var vanskelig å ta seg av et barn i slike tider, så hun hadde ikke annet valg enn å levere fra seg barnet til adopsjon. Hun rakk å kalle henne Anne Berit før hun ga henne fra seg.

Min mor hadde aldri nevnt noe sånt for min søster eller meg, og det merkelige var at min søster het det samme som Betti, så mor må ha hatt lille Betti i tankene da min søster ble født og fikk sitt navn fem år etter hun hadde gitt fra seg sitt første barn. Da Betti fikk vite at mors urne ennå ikke var i jorden spurte hun - nærmest med tårer i øynene - om hun ikke kunne få lov til å hente urnen og begrave henne på sitt hjemsted.

- Dere har hatt henne mens hun var i live, sa hun. - La meg ha henne i tiden etter.
Betti bodde nesten 150 mil unna min søster og meg så det ville ikke være ofte vi fikk se til mors grav hvis jeg sa ja til dette, men jeg skjønte selvfølgelig Bettis ønske når jeg så det hele med hennes øyne. Jeg sa jeg måtte ta det opp med min søster først og hun slo seg til ro med det.

Vi snakket videre om løst og fast. Hun fortalte hun var gift med en som het Halvor og hun hadde tre barn. Vi kom også så smått inn på musikk og litteratur, forfattere og filmer, og jeg fant ut at vi var ganske like når det gjaldt interesser. Jeg hadde faktisk mer til felles med Betti enn med Anne Berit og jeg syntes det var artig å få en søster med såpass sammenfallende interesser.

Anne Berit og jeg fant ut at vi godt kunne la Betti ta med urnen etter mor og begrave den på sitt hjemsted og dette fortalte jeg henne i en telefonsamtale en ukes tid etterpå. Hun ble meget glad og takket oss hjertelig. Vi diskuterte litt fram og tilbake om henting av urnen og problemstillingen rundt det, før samtalen sluttet med et hjertelig farvel og "vi treffes snart igjen".
Men jeg hørte ikke mer fra Betti etter dette. Ikke min søster heller. Jeg forsøkte et par ganger å nå henne per telefon, men ingen tok telefonen.

I underkant av ett år etter kom en kort melding fra hennes mann hvor han fortalte at hun var død. Det var ingen forklaring på verken dødsårsak eller hvorfor det ikke ble noe kontakt etter vårt siste møte. Jeg tok imot beskjeden med fatning. Det var selvfølgelig trist at min "nye" søster var død, men jeg hadde tross alt bare truffet henne et par ganger - og hadde ikke rukket å bli skikkelig kjent.

På vei hjem fra en bilferie året etter dro min kone og jeg innom det lille stedet for å besøke mors grav. Den lille kirken var lett å finne, men vi brukte lang tid på å finne grava. Etter en god stund fant vi ut at det var et eget område på den store kirkegården hvor urner var lagt ned og der fant vi endelig mors grav. Betti hadde gitt henne en rund naturstein med en duefigur oppå. Graven var litt ustelt, men det var ennå tidlig vår og vi tenkte at Bettis mann ikke hadde rukket å gjøre noe med graven ennå. Etter en liten runde fant vi Bettis grav rundt 20 meter oppe i bakken på det samme område. Steinen var ganske lik mor sin med tilsvarende due på toppen. Bettis gravsted var velstelt, og vi fant det da litt underlig at ikke mors grav var ordnet med det samme. Men vi stelte mors grav - pyntet med medbrakte blomster og fortsatte de 150 milene hjemover.

Dette er nå over tjue år siden og vi trodde at mors grav ble trygt tatt hånd om av Bettis mann, Halvor, og at han stelte mors grav med det samme han besøkte sin kones, men der tok vi styggelig feil. I fjor la min kone og jeg igjen ferieturen gjennom det lille stedet for å se til graven. Det var jo mange år siden sist og vi var svært spent da vi kjørte opp mot den kirkegården. Trær og busker var blitt betraktelig større enn forrige gang vi var der, og vi fant det litt vanskelig å orientere oss i begynnelsen. Vi lette lenge etter steinen med mors navn på, vi visste jo sånn omtrentlig hvor det var, men ble usikre da vi ikke fant den.

Etter et drøyt kvarters fant vi Bettis gravstein. Den runde natursteinen med en duefigur oppå. Da visste vi at mors grav bare var et lite stykke lenger ned. Men overraskende nok fant vi den ikke der. Vi fant en sted med et rundt merke i gresset etter en stein der vi mente at graven til mor hadde vært. Kunne det være så at den var fjernet? Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg så på min kone og hun må ha sett fortvilelsen i øynene mine og hun klemte hånden min forsiktig.

Jeg hadde lagt merke til da vi kom at det var et lite, hvitt hus ved siden av kirken hver det blant annet var menighetskontor og slikt. Vi gikk dit og gikk inn og døra sto på ved gap i sommervarmen så vi gikk inn. Vi kom inn i et rom som så ut som en blanding av ei privat stue og et kontor. Der var en sofagruppe og stuemøbler på den ene siden, nærmest døra og lengre inn i rommet var det plasser et enormt skrivebord. Veggen bak skrivebordet var dekket av ei hylle som var fylt av tykke samlepermer og gamle oppslagsbøker. Bak skrivebordet satt ei lita, trinn dame med oppsatte krøller og store, røde briller.

- Kan jeg hjelpe dere? Hun så opp med et koselig smil og var vennligheten selv.
- Ja, jeg håper det. Jeg finner ikke grava til min mor. Den setningen hørtes med ett litt merkelig ut.
- Nei vel? Hva heter hun?
Hun fikk navnet og fødselsdatoen til mor og deretter begynte hun å bla i en kjempebok hun hadde liggende på et lite bord ved siden av skrivebordet. Det var dødstille på kontoret mens hun bladde. Kun en liten blafrelyd hver gang hun vendte et av de store sidene i boka - hvor min mors navn skulle stå.

- Ja her har vi henne! Jeg følte et lettelses sukk som nesten var hørbart.
Hennes høyre pekefinger begynte å skli langsetter dobbeltsiden i den store boka.
- Men… Men den graven ble dessverre fjernet for to år siden.
Hun så opp med et bekymret uttrykk, og jeg la merke til at hun var mye eldre enn hun kunne se ut til ved første øyekast.
- Fjernet? Jeg merket at stemmen min ikke ville mer enn å hviske.
- Ja, det blir fjernet når festeavgiften ikke blir betalt, slik som det tydeligvis har skjedd i dette tilfellet.
- Den som hadde festet døde like etter din mor og etter det var det visstnok ingen som var villig til å betale.- Jeg ble aldri spurt, sa jeg spakt.
Damen så opp på meg med det mest ulykkelige uttrykket jeg hadde sett på flere år.
- Men jeg skjønner det ikke er din skyld, la jeg til.

Graven fjernet. Min første tanke var at det da var ingenting igjen etter mor her på kloden. Ingenting utenom min søster og meg - og våre minner. Kun en flekk i gresset som snart gror igjen... Det var umulig å tenke tanken videre - eller å tenke overhode. Jeg tror jeg mumlet et takk før jeg forlot rommet.

Utenfor skinte solen og ved siden av kirken sto noen store, sikkert over hundre år gamle trær. De kastet lange skygger som strakk seg mot den vakre lunden hvor mor engang hadde hatt sitt siste hvilested - en naturstein med en fredelig due på toppen. Jeg lurte et øyeblikk på hva de følte de som hadde som yrke å fjerne slike minnesmerker. Det var kanskje bare en jobb som alle andre jobber? Hvor ble de kasserte steinene lagt, mon tro? Ble de knust og brukt til andre ting? Jeg fikk en iskald tanke om at de kun fjernet skriften og solgte minnesmerkene på nytt i en slags butikk som solgte brukte gjenstander, men skjøv den makabre tanken fra meg.

Men et ekkelt bilde begynte å forme seg inne i mitt forvirrede hode. Arbeiderne som kjørte rundt med en liten traktor og fjernet gravsteder det ikke var betalt for - etter en slags liste de hadde fått fra den hyggelige damen på kontoret. Min kone klemte handa mi da vi gikk tause over parkeringsplassen mot bilen.

I det fjerne syntes jeg at jeg hørte lyden av en traktor. Det ble litt mørkere omkring oss da vi kom inn i skyggen av de store trærne ved kirken. Mørkere og litt kaldere. 
Ble duen ødelagt da de kastet mors stein opp på tilhengeren tro?

Dette er en sann historie, men navnene er forandret...

Hva med å få sjakk inn i norske skoler?

 

Sjøl var jeg så heldig å ha en lærer på folkeskolen som var sjakkentusiast! Vi spilte sjakk ved enhver anledning - samma hva vi egentlig skulle gjort i den timen. Jeg er ham evig takknemlig for nesten 70 år med dette herlige spillet!

Sjakk er ikke bare et spill for de som liker å sitte stille og tenke dypt, det er en fantastisk aktivitet som både unge og eldre kan ha stor glede av! Tenk deg en verden der sjakk er obligatorisk i norske skoler. En skolehverdag der barn lærer å tenke strategisk, planlegge flere trekk framover og, viktigst av alt, mestre kunsten å ikke se ut som en krøkkete nerd med en haug med bøker om alt og ingenting.

Forestill deg klasserommet: I stedet for å høre på læreren som snakker om amerikanske presidenter eller pyramidene i Egypt og der omkring, sitter elevene med sjakkbrettene sine og diskuterer om de skal ofre springeren for å få en bedre stilling. Det ville vært som en episode av en spennende krimserie på TV, men med mer hjernegymnastikk og mindre blod.
Og la oss ikke glemme hvordan sjakk kan hjelpe til med å utvikle viktige livsferdigheter, som tålmodighet og konsentrasjon. For hvem har vel ikke opplevd å vente på at motstanderen skal gjøre sitt trekk, mens man selv sitter der og ser ut som en statue av en tenkende filosof?

Og hva med de eldre? Sjakk er som vin, for å bruke en gammal klisje – det blir bare bedre med årene! Det holder hjernen skarp og kan være en sosial aktivitet som bringer folk sammen. Tenk deg en koselig sjakk-kafé der besteforeldre konkurrerer mot barnebarna. Det ville vært en fryd å se bestefar med sitt grå hår og sine kloke øyne, som smilende sier: "Du tror du kan ta meg, men jeg har spilt sjakk siden lenge før du ble født, lille venn!"

Så, la oss gjøre sjakk obligatorisk i norske skoler! La oss gi barna en sjanse til å bli strategiske genier, samtidig som vi gir de eldre en sjanse til å vise at de fortsatt har det som trengs for å ta over sjakkbrettet.,
Hvem vet, kanskje vi en dag vil se enda flere norske sjakkspillere erobre verden! Og i mellomtiden kan vi alle glede oss over å være litt smartere og ha det moro. Sjakk er sunt, og det er på høy tid at vi setter det på timeplanen!