Rikingenes krig

Jeg må innrømme at jeg av og til kjenner en viss tilfredshet over at jeg i sin tid nekta militæret. Ikke fordi jeg mangler respekt for mennesker som gjør tjeneste, men fordi jeg hadde vanskelig for å se meg selv som en frivillig brikke i et spill regissert av mennesker som sjelden står i skyttergrava selv, men som sitter i bakgrunnen og soper inn penger..

For å si det sånn:
Det er sjelden det er bonden på jordet, elektrikeren, sykepleieren eller bussjåføren som våkner en mandag morgen og tenker:
«Vet du hva verden trenger nå?
En større krig.»

Likevel fortsetter kriger å dukke opp med imponerende regelmessighet.

Historien er full av ledere som har forklart hvorfor akkurat deres krig er nødvendig, uunngåelig, rettferdig, historisk eller ganske enkelt fantastisk for menneskeheten.
Merkelig nok kommer disse forklaringene ofte fra mennesker som befinner seg i trygge kontorer, bak solide skrivebord, langt unna granatsplinter og bomber.
Kun vanlige folk får æren av å dø.
Makthaverne får æren av å holde pressekonferanser.

"War is good business - Invest your son", sa vbi på sekstitallen.
(Før kvinner fikk den tvilsomme æren å være med i galskapen.)

Våpenindustrien takker for samarbeidet
For mens krig stort sett er en katastrofe for vanlige mennesker, finnes det også noen som oppdager at katastrofer kan være bemerkelsesverdig lønnsomme.

Våpen produserer nemlig ikke seg selv.

Missiler og krigsdroner kommer ikke flyvende ut av naturen som modne epler.

Noen lager dem.
Noen tjener milliarder på å selge dem.
Noen kjøper stadig flere av dem.

Og når frykt blir en markedsfaktor, er det vanskelig å finne en bedre forretningsmodell.

«Vi trenger flere våpen fordi verden er usikker.»
Hvorfor er verden usikker?
«Fordi alle kjøper flere våpen.»
Et forretningskonsept så elegant at det nesten fortjener en innovasjonspris.

Fredens PR-problem
Fred har dessverre et alvorlig markedsføringsproblem.
Fred er kjedelig.
Fred selger sjelden aviser..
Avisforsider skriker sjelden: «Ingen invaderte noen i dag heller!»
TV-kommentatorer og uniformerte gjester, sitter sjelden i studio med gravalvorlige miner og analyserer hvorfor to land vellykket lot være å skyte på hverandre.

Fred lager få overskrifter.
Kriser lager mange.

Den store ironien
Det mest ironiske av alt er kanskje at nesten alle sier de ønsker fred.
Politikerne ønsker fred.
Generalene ønsker fred.
Religiøse ledere ønsker fred.
Industrien ønsker fred.

Folket ønsker fred.

Minner om Mahatma Gahnis kloke ord:
Det finnes ingen veier til fred
Fred er veien!

Naivt?

Kanskje er det naivt å tro at verden noen gang blir fri for konflikter. Mennesker har tross alt kranglet siden den første huleboeren mente naboens mammut egentlig tilhørte ham.

Men det er lov å stille spørsmålet:
Hvis nesten alle sier de ønsker fred, hvorfor er vi så flinke til å organisere oss rundt krig?
Det er et av historiens mest imponerende paradokser.
Og kanskje også et av de dyreste. Ikke bare i penger, men i menneskeliv.

For én ting er sikkert:
Krig er sjelden et problem for dem som starter den.
Det er først og fremst et problem for dem som må leve med konsekvensene.

Jeg husker en setning jeg reagerte på som ung gutt under den kalde krigen og den såkalte "Cubakrisen",
En advarsel og tullete råd hvis en atombombe fyres av i nabolaget.
Advarslen begynte med:
"Ingen mennesker ønsker krig.
men hvis krigen likevel kommer... etc"

Krigen kommer altså selv om ingen mennesker ønsker det?
Er krig da et monster som kommer og går av seg selv?

Selv som 12-13-åring skjønte jeg at noe skurret her...