Beklager at jeg ikke har dødd ennå

 Det ligger noe nesten komisk i at vi har blitt advart mot eldrebølgen så lenge at enkelte av oss har rukket å bli en del av den før den faktisk kom.

Jeg sitter og hører norske verdensmestere i økonomi snakke om problemet med gamle folk i Norge. Det slår meg at jeg har hørt om denne framtidige eldrebølgen i minst tretti år. Helt siden jeg var relativt ung, har eksperter forklart at en dag kommer alle de gamle til å velte velferdsstaten. Det skulle bli trangt om pengene, mangel på arbeidskraft og kommunale budsjetter på bristepunktet.

Nå er jeg plutselig blitt en av disse «gamlingene» selv.

Da føler jeg nesten et behov for å beklage.

Beklager at jeg ikke har dødd ennå.

Beklager at jeg fortsatt handler mat, betaler skatt, passer barnebarn, gjør frivillig arbeid, kjøper tjenester og forsøker å holde meg frisk og selvhjulpen. Beklager at jeg bidrar til å bygge opp denne angivelig uøkonomiske tsunamien av eldre mennesker som snart skal skylle inn over kommuneøkonomien.

Det merkelige er at diskusjonen ofte handler om eldre som en kostnadspost. Som om mennesker plutselig går fra å være ressurser til å bli utgiftsposter den dagen de passerer en bestemt alder.

Samtidig er det noe annet jeg stadig undrer meg over.

Hvorfor snakker så få om de over 700 000 menneskene i yrkesaktiv alder som står uten jobb?

Det er selvsagt store forskjeller innen denne gruppen. Noen er syke, noen er under utdanning, noen er mellom jobber, og noen har av ulike grunner falt utenfor arbeidslivet. Men dersom mangel på arbeidskraft virkelig er vår største utfordring, burde det ikke da være naturlig å diskutere hvordan flere av disse menneskene kan få brukt kompetansen sin?

Vi får ofte høre at eldre blir for mange. Sjeldnere hører vi en like intens debatt om hvordan vi kan ta bedre vare på arbeidskraften vi allerede har. Om hvordan folk som ønsker å jobbe, men står utenfor, kan få en ny sjanse. Om hvordan erfaring, kompetanse og arbeidsglede kan tas i bruk i stedet for å havne på statistikken.

Kanskje er eldrebølgen et problem. Kanskje ikke. Men det er verdt å huske at de eldre det snakkes om, ikke er en naturkatastrofe som plutselig har oppstått. Det er mennesker som gjennom et langt liv har bygget landet, betalt skatt og finansiert velferden som dagens politikere forvalter.

At folk lever lenger enn før burde vel egentlig være et tegn på at samfunnet har lykkes.

Så neste gang noen beskriver oss eldre som en økonomisk trussel, skal jeg prøve å ta det med fatning. Men jeg kommer fortsatt til å lure på hvorfor debatten så ofte handler om dem som lever for lenge, og så sjelden om hvordan vi kan få flere av dem som kan jobbe, inn i arbeidslivet.

Det virker tross alt som en mer konstruktiv løsning enn å håpe at gamlingene forsvinner.

Rikingenes krig

Jeg må innrømme at jeg av og til kjenner en viss tilfredshet over at jeg i sin tid nekta militæret. Ikke fordi jeg mangler respekt for mennesker som gjør tjeneste, men fordi jeg hadde vanskelig for å se meg selv som en frivillig brikke i et spill regissert av mennesker som sjelden står i skyttergrava selv, men som sitter i bakgrunnen og soper inn penger..

For å si det sånn:
Det er sjelden det er bonden på jordet, elektrikeren, sykepleieren eller bussjåføren som våkner en mandag morgen og tenker:
«Vet du hva verden trenger nå?
En større krig.»

Likevel fortsetter kriger å dukke opp med imponerende regelmessighet.

Historien er full av ledere som har forklart hvorfor akkurat deres krig er nødvendig, uunngåelig, rettferdig, historisk eller ganske enkelt fantastisk for menneskeheten.
Merkelig nok kommer disse forklaringene ofte fra mennesker som befinner seg i trygge kontorer, bak solide skrivebord, langt unna granatsplinter og bomber.
Kun vanlige folk får æren av å dø.
Makthaverne får æren av å holde pressekonferanser.

"War is good business - Invest your son", sa vbi på sekstitallen.
(Før kvinner fikk den tvilsomme æren å være med i galskapen.)

Våpenindustrien takker for samarbeidet
For mens krig stort sett er en katastrofe for vanlige mennesker, finnes det også noen som oppdager at katastrofer kan være bemerkelsesverdig lønnsomme.

Våpen produserer nemlig ikke seg selv.

Missiler og krigsdroner kommer ikke flyvende ut av naturen som modne epler.

Noen lager dem.
Noen tjener milliarder på å selge dem.
Noen kjøper stadig flere av dem.

Og når frykt blir en markedsfaktor, er det vanskelig å finne en bedre forretningsmodell.

«Vi trenger flere våpen fordi verden er usikker.»
Hvorfor er verden usikker?
«Fordi alle kjøper flere våpen.»
Et forretningskonsept så elegant at det nesten fortjener en innovasjonspris.

Fredens PR-problem
Fred har dessverre et alvorlig markedsføringsproblem.
Fred er kjedelig.
Fred selger sjelden aviser..
Avisforsider skriker sjelden: «Ingen invaderte noen i dag heller!»
TV-kommentatorer og uniformerte gjester, sitter sjelden i studio med gravalvorlige miner og analyserer hvorfor to land vellykket lot være å skyte på hverandre.

Fred lager få overskrifter.
Kriser lager mange.

Den store ironien
Det mest ironiske av alt er kanskje at nesten alle sier de ønsker fred.
Politikerne ønsker fred.
Generalene ønsker fred.
Religiøse ledere ønsker fred.
Industrien ønsker fred.

Folket ønsker fred.

Minner om Mahatma Gahnis kloke ord:
Det finnes ingen veier til fred
Fred er veien!

Naivt?

Kanskje er det naivt å tro at verden noen gang blir fri for konflikter. Mennesker har tross alt kranglet siden den første huleboeren mente naboens mammut egentlig tilhørte ham.

Men det er lov å stille spørsmålet:
Hvis nesten alle sier de ønsker fred, hvorfor er vi så flinke til å organisere oss rundt krig?
Det er et av historiens mest imponerende paradokser.
Og kanskje også et av de dyreste. Ikke bare i penger, men i menneskeliv.

For én ting er sikkert:
Krig er sjelden et problem for dem som starter den.
Det er først og fremst et problem for dem som må leve med konsekvensene.

Jeg husker en setning jeg reagerte på som ung gutt under den kalde krigen og den såkalte "Cubakrisen",
En advarsel og tullete råd hvis en atombombe fyres av i nabolaget.
Advarslen begynte med:
"Ingen mennesker ønsker krig.
men hvis krigen likevel kommer... etc"

Krigen kommer altså selv om ingen mennesker ønsker det?
Er krig da et monster som kommer og går av seg selv?

Selv som 12-13-åring skjønte jeg at noe skurret her...

Ordet utrolig brukes utrolig mye!

“Utrolig” – ordet som virkelighar blitt misbrukt!

Det finnes ord som har mista all bakkekontakt. Ord som en gang betydde noe, men som nå oppfører seg som tenåringer på energidrikk.

Øverst på den lista troner utrolig. Når alt er “utrolig”, er ingenting det

Folk sier ting som: “Det var utrolig godt med kaffe i dag.” “Jeg er utrolig trøtt.” “Det var utrolig mye kø.”

 Lotto‑eksempelet: et språklig kinderegg:

“Han ble utrolig glad for å vinne i lotto.” Beklager, men nei. Det er ikke utrolig at noen blir glad for å vinne 14 millioner. Det hadde vært utrolig hvis han sa: “Nei takk, jeg har nok.” Det hadde vært utrolig.

Det hadde vært historisk. Det hadde vært stoff for dokumentarserie.

Men å bli glad? Det er bare… logisk.

“Jeg kunne brukt ordet veldig, men jeg vil ha litt mer schwung. Så vi gikk for utrolig, det høres mer dramatisk ut.” Og plutselig sitter du der og sier at det var “utrolig fint vær”  når det bare var opphold og 14 grader.

Hva kan vi si i stedet? Her er noen alternativer som faktisk gir mening:

Veldig glad Skikkelig glad Overlykkelig Hoppende glad

Beklager sutringa fra en gammal mann. Jeg er bare så utrolig lei av ordet utrolig!