Om bloggen

Om bloggen
EN SØLVREVS BETRAKNINGER

Dette er en blogg som er skrevet av en lattermild, eldre herre med grått hår og flakkende øyne.
Han går omkring og ser på verden i mild forundring – og tenkte kanskje det var på sin plass å skrive noen ord om tankene han etter hvert får inn i sitt gamle hode.

Han valgte navnet Sølvreven.

Sølvrev, betegnelsen på et menneske som er godt oppe i årene, og med en dertil hørende, kledelig sølvgrå hårmanke. Unge mennesker vil aldri kunne oppnå denne hedersbetegnelsen, SØLVREV, uansett hvor sølvgrått de farger håret.

Slik er det bare.

Syk sølvrev

Det har kommet noe styggedom inn i kroppen til sølvreven. Noe ondt og grusomt som bare vil den vondt. Slikt gjør at selv en ellers så munter og glad sølvrev blir redusert til en sløv, svett og sovende pusekatt. Når medisinen får virke en halvtimes tid vil pusen konverteres  til et temmelig sint tablett-tyggende monster som irriterer seg over alt fra religion til snøen som falt i fjor. Snøen fra i år også forresten. Så når tablett virkninga er på topp og snørra er blitt halt ut av øynene gjøres et tappert forsøk på å referere til verden der ute - hvordan det føles med slike uhyrer krypende omkring i kroppen.

Tabletter en en god ting. De får dempet den grusomme, galopperende feberen slik at den gamle endelig får slappe av en times tid uten frostrier og hakkende tenner. (Ja, det finnes ennå noen tenner igjen der inne).  Det samles også krefter til å skrive ned noen ord, samt å føre en noenlunde feberfantasi fri samtale med fruen.

Så kommer bilder gjennom vinduet igjen. Metervis med råtten snø ligger der ute i hagen og som aldri ser ut til å smelte! Siden den fordømte sola sjelden titter inn i denne hagen, bortsett fra et lite glimt om mårran, er det vurdert alt fra hårtføner til flammekaster for å smelte dritten. Til og med en snøskuffe er blitt vurdert ? men det ble sett på som et resultat av feberen.
Det finnes lignende, men bedre alternativer, som for eksempel en rullator med plog. En meget god ide egentlig ? men også dette virker litt slitsomt for en syk og nedbrutt kropp. Så dritten blir vel liggende en måneds tid til.
Dessverre.

Men når fruen kommer med sin herlige fiskebolle rett - blir alt så meget bedre. Hun vet at karri er favoritt krydderet, så bollene og den hvite sausen er krydret til fingerspissene og fungerer nærmest som Plumbo på luftveiene til den gamle.  Følelsen av å kunne puste fritt igjen for første gang på en halv dag gir en følelse av ungdommelig friskhet noen minutter.

Så går tablettvirkningen omsider ut og han sovner rolig inn i hvilestolen sin igjen.

Sølvreven spiller vinylplater #1

En rolig ettermiddag, alene hjemme - og Sølvreven har ryddet bort en liten haug med CD-plater. Små blanke skiver ble puttet inn i hardplastcover og lagt vekk. Så bar det inn på naborommet for å kose seg med et vinylbad i musikk fra gullalderen. Vinylspilleren sto selvfølgelig på stua sammen med TV, CD-spiller, DeCodere, DVD, PC'er og diverse eksterne harddisker. Men LP-platene måtte oppbevares på gjesterommet da stua ikke var stor nok til å romme hele fortida, tross alt.

McGuinness Flint - Lo And Behold
Først ble McGuinness Flint tatt fram. Bandet som ble starta i 1970 av Tom McGuinness, bassist og gitarist i Manfred Mann, og Hughie Flint, den tidligere trommisen til John Mayall. Albumet Lo and Behold fra 1972. Gruppa hadde gitt ut et album med kun låter av Bob Dylan, selv om bandet selvfølgelig var mer enn gode nok til å stå på egne ben. Plata består som sagt utelukkende av dylanlåter - men vel og merke kun låter mesteren den gang ikke hadde gitt ut selv - og McGuinness Flint gjør en meget god jobb med tolkningen.

The Beatles - Rubber Soul
Neste album måtte bli noe med Beatles. Valget falt først på  Rubber Soul, med låter som John Lennons Girl, Norwegian Wood og Run for your life - samt George Harrison sine Think for yourself og If I needed somone. Det var vel på Rubber Soul man først oppdaga at Beatles ikke bare besto av Lennon-McCartney, men også at bandet hadde en høyst oppegående låtskriver i George Harrison. Det var også her man hører at gutta er blitt voksne, men før de begynte med all mulig miksing i studio som på Sgt. Petter lonely hearts club band. Ikke at Sgt Pepper er noen dårlig plate, men denne sølvreven har en forkjærlighet for gitar-basert rock og ikke mixere og eksperimenterende  programmører...
Mens en er i beatlesmood er en bare nødt til å sette på albumet Revolver fra 1966 også. Den hører liksom med etter Rubber Soul. Dette er etter manges mening Beatles sitt høydepunkt, og det er lett å høre hvorfor. Vanskelig å være uenig i det egentlig - igjen på tross av superalbumet Sgt Pepper.

The Beatles - Revolver
På Revolver finner man igjen gamle, gode låter som, Eleanor Rigby, She said she said, And your bird can sing, Here there and everywhere og I'm only sleeping - for å nevne noen sånn etter hukommelsen. Det er bare topp låter her - selv om Yellow Submarine og Tomorrow never knows kan virke litt utenfor den vanlig gata liksom - på hver sin måte - Harrison briljerte også her med I want to tell you og Love you to. Sitar-interessen hans får full blomstring på Revolver - men det blir aldri plagsomt.
LSD og andre stoffer begynte å gjøre seg gjeldene på dette albumet. She said she said er for eksempel tatt nesten ord for ord etter en samtale John Lennon hadde med Peter Fonda under påvirkning av LSD.
I 1972 sa Lennon angående Beatles sin kreativitet og narkotika: "Det er som å spørre: "Skrev Dylan Thomas Under the milkwood under påvirkning av øl? Hva har det med saken å gjøre egentlig? Alkoholen hjalp ham å holde verden på avstand mens han skrev. Dop holder verden på avstand mens jeg skriver, Jeg har aldri blitt en bedre låtskriver av dop.."
(Kilder: The Beatles Anthology og Wikipedia ? fritt oversatt av Sølvreven.)

Paul Kantner og Grace Slick - The Sunfighter
Så var det på tide å runde av vinylkvelden med en siste plate ? og valget falt på Sunfighter. Albumet som Paul Kantner og Grace Slick - begge fra Jefferson Airplane - ga ut sammen i 1971. Dette er en plate man ofte kommer tilbake til. Den finnes også på Spotify/Wimp, så det er ikke ofte den ligger på vinylspilleren dessverre. Det er jo ikke tvil om at det gir en helt annen følelse å ta ut ei stor, sort vinylplate og legge den på platetallerkenen. Slippe pickupen forsiktig ned ? og høre noen små skrapelyder før første låta begynner?
Vel. Tilbake til Sunfighter. Det er en stor gruppe venner og bekjente som hjelper Kantner og Slick med denne plata, så som medlemmer fra The Grateful Dead og Crosby Stills and Nash. Tittel-låta Sunfighter er en hilsen til Marty Balin, som startet Jefferson Airplane sammen med Kantner og låta China er til Kantner og Slick sin ferske datter China Wing Kantner. En perle av en plate for alle som liker Jefferson Airplane/Starship generelt og Grace Slick spesielt. Coveret viser forresten et ganske kjekt bilde at dattera China.

She'll suck on anything you give her
Staring at anything that?s shiny bright
Her voice cuts over the sea
Even when it's stormy
But she?s only two feet high
She'll get higher
(China - Første vers)

En sølvrev på storbybesøk

Sølvreven har vært på besøk i gamle Oslo.
Sølvrevens hjemby.

Lang og trist historie kort: Vi endte opp, sånn etterhvert, på Aker Brygge. Et mekanisk verksted som er blitt omgjort til rundt 40 serveringssteder for dyr alkohol og jålete mat.

Det var jo hyggelig nok, men før vi menget oss med de supercoole var vi innom forskjellige andre utesteder i sentrum - blant andre The Dubliner. En herlig irsk pub med god Guinness og med et interiør og bakgård som gir alle med hjerte for Irland en liten, lengtende klump i halsen.

Derfra vandret vi omkring - og Sølvreven så hvordan hans hjemby var blitt omformet til en fjollete form for Øvre Manhattan og at alle koselige steder var borte. Nå var det visst viktigere å leke storby som New York og dess like, og gi totalt blaffen i hvordan byen blir seende ut. Bygninger rundt Oslo Børs ser ut som resultatet etter en arkitektkonkurranse for fagfolk på speed og hvor premien var bare mer partydop.
Det heter seg forresten at det er greit å vandre gatelangs i Oslo, før ungdommene blir for fulle. Noen ungdommer tåler jo så lite alkohol, og de kan bli svært plagsomme når de har fått i seg mer enn de tåler. Den typen ungdom finnes tydeligvis over hele landet. De som tror de fungerer så mye bedre sosialt, og at de blir mye mer sjarmerende ovenfor det motsatte kjønn etter en halvliter sprit - at jentene har forsvunnet lenge før de har kommet halvveis ned i brennevindunken. Etterpå går de ut på byen for å ta en, kanskje to øl på utestedet før de stenger. De tror kanskje de finner selskap der som er like dritings som dem selv, og derfor orker å bli med hjem? For å sitere en kommentator i et innlegg om alkohollovgivningen i en riksavis. Kommentatoren går aldri ut i Norge om kvelden, han går ut kun når han er på ferie i utlandet;  "Norsk ungdom er rett og slett for ubehagelig å omgås. Frekke, aggressive og overstadig beruset". Det er greit nok å si som Olav Duun: "Fulle folk er folk det au". 
Men da bør man jo oppføre seg som folk...

Men uansett. Vi hadde en grei tid i byen og reiste hjem i kristelig tid, som min gamle mor valgte å kalle det, så vi unngikk de helt store slåsskampene, revolverdueller og knivdrap, samt  A- B- og muligens C -gjenger. Det er vel heller ingen grunn til å bli i byen hele natta. I Irland stenger pubbene rundt 24.00. Folk går ut tidlig på kvelden, stort sett edru, med koner og elskerinner og er ute i tre-fire timer. Utestedene tjener mer penger og svært få blir overstadig beruset.

I Norge ønsker noen populistiske politikere å holde åpent nesten døgnet rundt. En gammel sølvrev kan ikke skjønne at dette vil minske problemene med alkoholiserte voldsforbrytere nattestid, men så er han ikke politiker heller. At folk som provoserer hverandre, og som vanker i visse miljøer sloss ? gir jeg totalt blaffen i. De kan ta livet av hverandre både en og to ganger for både tyve og tredve sølvpenger for min del. Intet savn for menneskeheten. Men byen bør være åpen for vanlige folk også. Vi skjønner jo alle at lille, fattige Norge ikke har råd til politi i gatene og slike ting, men hvis utestedene overholdt loven ved å ikke skjenke åpenbart berusede, så ville jo mye være gjort. Uansett åpningstider. Da ville den brave sosialt mistilpassede og alkoholavhengige være nødt til å gå ut tidligere. Kanskje sette seg i en mørk krok på utestedet til han har nok promillemot til å møte andre mennesker. Og poenget er at han aldri rekker å komme inn i den voldelige promilletåken før stengetid. At han etterpå blir dritings hjemme og speller Death Metal, knuser TVn og savner mamma er selvfølgelig et problem for de stakkarer som er vegg-til-vegg-nabo med ham, men det blir en annen sak.

Vel, sorry. Ble revet med et øyeblikk der. Vi kom oss i alle fall hjem fra vår hyggelige oslotur. Riktignok med taxi til over tusen kroner da alle togene var innstilt ved 24.00-tida - men NSB sin kundeservice er også en annen sak som vi kan snakke om en annen gang.
Men taxi-sjåføren var svært fornøyd med tingenes tilstand...