Den Musikalske Gullalder!

 

Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru på radioen på lørdager klokka 21.00 og skru opp volumet (men husk naboen), len deg tilbake, og la musikken fra Gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Musikk fra en tid da musikk ble laget med ekte instrumenter, og ikke med datamaskiner som ser ut som de har blitt stjålet fra en romfartsorganisasjon. Vi snakker om 60- og 70-tallet, en gylden æra hvor folk faktisk måtte lære seg å spille et instrument i stedet for å trykke på en knapp. Det var en tid da musikkvideoer ikke eksisterte, og folk måtte bruke fantasien for å forestille seg bildene låta forsøkte å gi deg.

Tenk deg The Beatles! Du kan nesten høre hvordan John, Paul, George og Ringo sitter i et rom, omringet av røyken fra en god gammeldags sigarett, og lager musikk som får hjertet ditt til å danse. "Hey Jude" ble ikke bare en sang, det var en livsfilosofi! Og hvem kan glemme den berømte "Let It Be"? Det er som om Paul McCartney visste at folk kom til å ha problemer i livet, og han bare sa: "Slapp av, det ordner seg!"
Og John Lennon med sine episke sanger så som Strawberry Fields Forever og I Am The Walrus. For en musikk!

Og så har vi The Rolling Stones. Time Is On My Side. Mick Jagger, med sitt ikoniske dansetrinn, var ikke bare en sanger, han var en levende legende. Låta (I Can’t Get No) Satisfaction. Låta alle trudde handla om alt som foregikk under beltestedet, men som egentlig handla om en fyr som var drit lei reklame. Det er sånt vi tar opp i programmet.

La oss ikke glemme Bob Dylan, poeten som tok fram gitaren og forandra rock and roll for alltid. Hand infløkte og poetiske tekster satt våre hoder i spinn og ga oss nye tanker om det meste og fikk oss til å se alt i et annet perspektiv.

Og Small Faces! De var som en blanding av en rockeband og et moteshow, med klær som kunne fått selv de mest stilbevisste til å føle seg underlegne. "Itchycoo Park" er en sang som får deg til å lengte etter en tid da du kunne dra til parken uten å bekymre deg for hva du skulle ha på deg. Bare ta med deg en gitar, et par venner, og kanskje en liten smule av den gode gamle hippiekulturen.

Kinks, med sine geniale tekster og catchy melodier, var som den sære onkelen i musikkfamilien. De fikk deg til å le, gråte og tenke på hva du egentlig gjorde med livet ditt, alt på en gang. "You Really Got Me" er fortsatt en av de beste rockelåtene som finnes med sine power-akkorder som faktisk bana vei for heavy metal og punken. Tekstmessig er jo Dedicated Follower Of Fashion en gullgruve når det gjelder innhold og humor.

Og så er det The Who! Med sin eksplosive energi og fantastiske gitarspill, var de som en tornado av lyd.
"My Generation" er ikke bare en sang, det er et opprør! Og hvem kan glemme den berømte linjen "I hope I die before I get old"? Det er som å si: "Nei takk til pensjonisttilværelsen, jeg vil rocke til jeg faller om!". Vel når for tida mener vi jo at Pete Townshend tok vel hardt i da han skrev teksten til låta si, men han synger den ennå, selv om han sjøl nærmer seg 80 år...

Det var bare noe få av flere hundre artister vi kan kose oss med fra Gullalderen.

Så her sitter vi, voksne nok til å sette pris på musikk fra en tid da alt var ekte. Ingen autotune, ingen datamaskiner, bare ren, ufiltrert rock 'n' roll. Gullalderen på Radio Trøndelag er som en tidsmaskin som tar oss tilbake til en tid da musikken var mer enn bare lyder – det var en livsstil, en revolusjon, og ikke minst, en unnskyldning for å danse som om ingen ser på. Så skru opp volumet, len deg tilbake, og la musikken fra gullalderen fylle rommet med minner og glede!

Programmet går kl. 21.00 på lørdager, med repriser 17.00 søndag, 18.00 tirsdag, 10.00 onsdag og 23.00 på torsdager. Du finner Radio Trøndelag på DAB og FM, samt du kan høre med mobil/PC  på https://www.radiotrondelag.no/lytte/

 

En gammel mann baker brød

 

Dette er historien om gammel mann - en lykkelig pensjonist, som hadde sett bedre dager, men som ennå var ved godt mot og ennå så på verden omkring med en sunn nysgjerrighet. Han sto på kjøkkenet sitt, iført et sort forkle fra Hard Rock Cafe, der teksten "Love all - serve all" prydet brystet hans. Det var som om han hadde fått det for å minne seg selv på at kjærlighet og service er livets krydder.

Mens han eltet deigen som skulle bli til herlig, grovt hjemmebakt brød, nynnet han på en gammel Bob Dylan-låt. Det var en melodi som fikk ham til å føle seg ung igjen, selv om knærne hans knirket som ei gammel trapp. 

Han knadde og eltet med en energi som var overraskende for en mann i hans alder. Hver gang han slo deigen ned på benken, kom det en liten støvsky av mel opp i luften. Og mens han sto der, tenkte han på alle de gangene han hadde bakt brød for familien. Det var alltid en fest, selv om resultatet noen ganger kunne minne mer om en klump med leire enn et deilig brød.

"Åh, deigen, kjære deig, du skal bli så god!" mumlet han, og smilte til den som om den kunne høre ham. "Bare vent til du blir ferdig og så sprø og gyllen at selv Dylan ville laget en sang om deg!" Et gammelt slagord dukka opp i hodet hans: "Revolusjon er å bake brød".

Til slutt, etter mye klabb og kliss, var deigen klar for heving. Han pakket den inn i et håndkle og satte den på benken, som om han hadde lagt et lite barn til å sove. "Nå er det bare å vente," sa han med et glimt av forventning, og begynte å rydde opp i rotet han hadde skapt.

Mens han feide opp melstøvet, kunne han ikke unngå å tenke at livet var som baking: noen ganger ble det perfekt, og andre ganger ble det bare som alle andre. Uansett, så lenge han hadde sitt forkle og en god melodi i hodet, var han klar for å bake det beste brødet i nabolaget - en vakker dag...

 

Fra glad rockandroller til slagpasient

Som overskriften sier, så har jeg gått fra å være en skravlete musikkelsker til en slagpasient. En av livets mange overraskelser. Eller som John Lennon synger - Life is what happens to you, while you're busy making other plans (Det sang han på låta, Beautiful Boy / Darling Boy fra på hans siste album, Double Fantasy, som kom ut samma året han ble skutt...)

Jeg må bare starte med å si at mange slagpasienter har fått det verre enn meg. Jeg har sett unge mennesker på nettet som er fysisk skadd og mye mer skada enn jeg er blitt. Men selv om jeg er heldig på mange måter, er livet fortsatt blitt litt utfordrende etter hjerneslaget.

Jeg har aldri vært noe glad i sykehus, og har omtrent aldri hatt behov for hjelp av dem. Før nå.
Plutselig var det MR og to ganger  CT, utralyd av blodårer til hjernen - og det var ikke måte på maskiner og apparater de brukte for å granske mitt hode.. De fant ut at jeg har hatt tre mindre slag. Ett gammalt og to nylige. Balansen forsvant med det første slaget, og taleevnen med de siste. Jeg må med det samme skryte av menneskene på Sykehuset Namsos. En fantastisk hyggelig gjeng, som jeg likevel håper jeg aldri møter igjen..😏

Det har vært vanskelig sosialt. Jeg har alltid likt å være rundt folk, delta i samtaler og være en del av det sosiale livet. Men nå, når flere snakker samtidig - og sloss om oppmerksomheten, blir det en stor utfordring. Jeg merker at når jeg tar ordet, stresser jeg fordi det er lett å miste oppmerksomheten. Da begynner jeg å snakke dårligere, og folk ser på meg med et medlidende smil, nikker og er enige i det jeg sier  - før de raskt skifter emne.

Jeg må innrømme at dette er frustrerende. Men jeg er jo ikke blitt "gal" eller "sinnsyk", Det er ikke hjernen min som er skadd – jeg spiller fortsatt (og vinner) i sjakk og husker de fleste av Bob Dylans tekster og hvilke Beatles-låter som er på hvilket album. Men min tale har endret seg, og jeg høres beruset ut når jeg snakker. Dette kan være et hinder i mange situasjoner, spesielt når jeg ønsker å formidle noe viktig.

Til tross for utfordringene, har jeg ikke latt hjerneslaget stoppe meg fra å jobbe med det jeg liker. Jeg har i 5-6 år vært en lykkelig pensjonist, kun litt jobbing for en lokal fotograf, samt at jeg har i 3-4 år hatt to programmer på Radio Trøndelag. Det er to musikkprogrammer, ett program alene og ett med en kamerat. Jeg jobber fortsatt med disse radioprogrammene etter slaget, selv om det kan være vanskelig å snakke, spesielt på radio hvor klar tale er essensielt. Det er også en plattform hvor jeg kan vise at selv om jeg har hatt et slag, kan jeg fortsatt bidra og være en del av samfunnet. Programmene går i opptak og jeg redigerer programmene sjøl. Dermed kan jeg si en setning eller et vanskelig ord om igjen, og redigerer bort alle feil.

Hjerneslaget har forandret meg, men det har ikke definert meg. Jeg er fortsatt meg, med mine tanker, mine minner og min interesse for foto og god gammal musikk. Og jeg vil fortsette å kjempe for å bli hørt, ikke med medlidenhet, men med respekt og forståelse.  Så det så!  😜

Rockere og rebeller blir "Sir"..

Jeg synes det nesten er litt trist når rockemusikere har blitt adlet i England, til tross for at de i utgangspunktet representerte opprør og anti-establishment-holdninger. 

Eksempler på rockere som har fått hederstittelen "Sir" inkluderer Mick Jagger, Paul McCartney, Elton John, Ringo Starr, Rod Stewart og Ray Davies. Nå også Roger Daltrey..

Adlingen av disse artistene viser en kontrast mellom rockens opprørske natur og den anerkjennelsen de nå får fra det etablerte. John Lennon returnerte sin MBE i protest mot britisk politikk, mens andre som David Bowie og Paul Weller avviste utmerkelser. 

Det er noe å tenke over hvordan rockere har endret seg over tid, fra rebeller til anerkjente medlemmer av samfunnet.

Men som det står skrevet (jeg husker ikke hvor):
Den som ikke er revolusjonær i sin ungdom
har ikke noe hjerte
Den som ikke blir mer reaksjonær med åra
har ingen hjerne...

Det er kanskje noe i det?