1. april i nyhetsmedia – litt trist egentlig…

Det er ikke lenger noen tvil om at verden har gått av skaftet.

Selv lokalt her på vår lille klode - Jorda.

 Tidligere lot vi oss sjokkere hver gang vi brettet ut en papiravis på et par kvadratmeter på T-banen. Nyheter som kunne ta pusten av enhver. Barn ble drept av gale mennesker et par ganger i året i Skandinavia og kommunistland hadde atomvåpen.

Men det er ikke lenger noen tvil om at tidene har forandret seg.
Tidligere på jobb snakket vi om hva som var aprilspøken i diverse nyhetsmedier – og vi var ikke helt sikre! Var det «SV har tatt en avgjørelse…» – «Morten Harket snakket forståelig til Skavland» – «400 mennesker drept fordi en gud sa det…»  Yuh name it…

I lokalavisen sto det at lokalferja, som fryktelig mange mennesker er avhengig av, og som endelig er blitt reparert, var gått i stykker igjen. Det er aprilspøken! ropte vi i en sjølsikker seiersrus!
Men nei, dessverre. Dessverre for mange mennesker.
Spøken om millionforsikring av kvinnebryster var heller ingen spøk. Dessverre, ei heller artikkelen om Den Katolske Kirke og korguttene… Dessverre. Dessverre.

Nei. Fra spøk til det som verre er.
Tenk det. Verden er faktisk blitt så sprø at man ikke lenger skjønner, sånn umiddelbart, hva som er aprilspøken  i nyhetsmediene.
Det er egentlig litt spesielt.
Ingen tenker over det, utenom en stakkars sølvrev, som endelig har kommet til sin fredag og kan plukke sine velfortjente laurbær og hvile ut…

On a visionary flood of alcohol

 Alkohol blir nedsnakka på alle fronter selvfølgelig. Og så klart med rette. Alkohol ødelegger mye. Familier går nedenom på grunn av at forsørger(ne) drukner i sitt rusbehov og knekker økonomien deres. Pluss at alkohol forårsaker også mange voldsepisoder i små og store byer.

Alkohol er blitt brukt i ualminnelige tider - men ikke så destruktivt som nå.
Store medisinske leksikon (på nett) skriver blant annet at:
"Alkohol er det mest vanlige rusmidlet i Norge og i den vestlige verden. Bruken har vært kjent i flere tusen år. 
Arkeologiske utgravninger tyder på at det allerede for åtte tusen år siden ble brygget øl i Kina, og at vin var kjent i Det gamle Egypt for rundt seks tusen år siden."
Sitat slutt

Jeg har sjøl en far som var alkoholiker - til tider voldelig og han ble psykiatrisk syk av sitt alkoholmisbruk så jeg kjenner til baksidene av rusmidlet. Min mor fortalte historiers om ham som ville gitt min blogg 21-års grense, minst, om jeg hadde referert henne her.
Men min smarte, meget intelligente og nydelige mor kasta heldigvis ut drittsekken mot slutten av 50-tallet, og jeg fikk en betydelig bedre tilværelse etter det.
Men min fortid er ikke hensikten med dette innlegget.

Poenget er at det er visse goder med alkohol også. Et par-tre glass vin med papir og penn eller ved en PC - mens man forsøker seg på litt poesi, eller romanen som aldri ser ut til å bli ferdig, eller den herlige novellen man begynte på forrige helg eller teksten man har lovet bort til et rock and roll band innen neste uke - er en annen side av alkohol-historien..

Et par tre vinglass hjelper virkelig den kreative prosessen.
Uten tvil! Tankene får skylapper og man klarer å konsentrere seg om den deilige formuleringa av enkelte ord og setninger man skrev for en stund siden i et lukket rom, hvor bare de små tingene du vil skrive om finnes.
Spesielt når man våkner neste morgen og ser over sine notater fra forrige kveld - og tenker: "Jøss, har jeg skrevet det?"

Tenk hvor mye kunst som blir laget i en mild alkoholrus! Poesi, malerier, sanger, låtlyrikk, you name it!

Til og med nydelige små babyer  kan komme ut av en liten runde med en rødvin eller to. men det er kanskje en annen sak...

Men - selvfølgelig. Blir det for mange glass minker kreativiteten og man begynner å konsentrere seg om andre ting..

On a visionary flood of alcohol
It's coming through a crack in the wall
On a visionary flood of alcohol
From the staggering account
Of the Sermon on the Mount
Which I don't pretend to understand at all

Leonard Cohen,Democracy, fra albumet The Future 1992

En sølvrev på årlig legesjekk

Forleden dag troppet en søvnig sølvrev opp på byens legesenter for sin årlige kontroll. Det sies at det er helt  fantastisk lurt å ta en liten kontroll på kroppen innimellom, da alt kan skje med den gamle motoren. 

Spesielt hvis den for ofte blir fylt med feil drivstoff. Det er heldigvis slutt på tiden da man måtte vente i timevis på legekontorets venteværelse, på tross av at man hadde bestilt time. Den gang kunne legen komme slentrende et par timer etter åpningstid med golfbagen dårlig skjult i sin lille Mercedes.

Mye er jo rutine ved sånne besøk. Først blir man dradd inn bak et forheng og inn i et rom jeg kaller prøverommet. Det vil si rommet hvor de tar prøver. De tapper noen desiliter blod som de egentlig gjør som de vil med. Mulig de bare heller det ut i vasken etter at jeg har gått ? eller selger det til trengende eller høyestbydende - eller forsåvidt begge deler.
Hva vet vel jeg?

De sier jeg vil få beskjed om resultatet av prøvene bare hvis det er noe galt. Hmmm. Men ok. La oss ikke mistenkeliggjøre de vakre hvitkledde småpikene på prøverommet. De gjør sikkert en grei jobb.

Men blodtrykket ble i alle fall målt og funnet innenfor EØS-kravene og slike ting, men legen virket litt forvirret da jeg svarte "Vet ikke" på spørsmålet om jeg blir andpusten når jeg løper. Jeg finner nemlig ingen grunn til å løpe i min alder. Sannheten er vel nærmere at jeg faktisk ikke husker hvordan man gjør det. En har da bil og sykkel og det finnes buss og taxi hvis man har dårlig tid og det røyner på.

Men magesyre har denne sølvreven nok av. Spesielt sene kvelder med alt Guinness eller vin (og en slurk brennevin) - og alt slikt som holder en gammel maskin putrende. Jeg ba om resept på noen de tablettene jeg pleide å få av fyren. Billig og bra. Kun ca 70 kroner for ei pakke på apoteket. No problem. Legen fikk fart i sin PC fra forrige århundre og knirka villig ut en resept til meg. Men da jeg hentet ut herligheten hadde jeg selvfølgelig fått et annet merke. 190 kroner kostet herligheten. Legen må ha vært på en golftur til Irland eller lignende. Betalt av legemiddelfirmaet som produserer dem eller noe sånt.
Hva vet vel jeg?

Til slutt lot jeg min stolte alder komme til sin rett og spurte om myndigheten sponset høreapperat til en gammel sølvrev som har ødelagt hørselen på diverse konserter gjennom tidene. Trommehinnene husker ennå for eksempel godt Jethro Tull i Njårdhallen i Oslo i 1971. For ikke å snakke om unge Klykkens versjon av With a little help from my friends under RockGallaen i Namsos Kulturhus for 10-12 år tilbake. Nå bør jo ikke noen rocker over 60 - med respekt for seg selv - gå i gjennom noen hørselstest uten anmerkninger, så det var vel med dårlig skjult stolthet jeg stilte mitt høreapparat-spørsmål. Legen fylte villig ut en rekvisisjon og sa han skulle sende den inn snarest og jeg ville i nær framtid bli innkalt til hørseletest. Eller egentlig sa han faktisk: "Om en stund vil du høre fra dem..:" Litt merkelig uttalelse synes jeg - til en som er nesten døv...

Uansett. Denne smått døve sølvrev går kanskje en hørende tid i møte og alle blir glade. Naboen vil få tilbake nattesøvnen da TV og platespiller ikke behøver å stå på full guffe lenger for at gamlingen skal få sin dose Dylan før leggetid, og fruen vil igjen oppleve at monologer vil kunne kalles samtaler ? når gubben får hørselen tilbake og vil høre hva hun sier. Som den gang for mange år siden da man var ung, forelsket - og hørende?
Det beste er kanskje at man kan skru høreapparatet av (eller skylde på dårlige batterier) hvis man ikke vil høre. Slike situasjoner kan jo også oppstå engang i framtiden. Kanskje.
Hva vet vel jeg?

Dagen popmusikk i høreapparatet til en Sølvrev...

Musikk er egentlig en underlig ting.
Man kan sitte hjemme med et kjært gammelt album med for eksempel Leonard Cohen, Bob Dylan eller Ole Magnell - lukke øynene og bade i nydelig musikk og låtlyrikk.
Men man kan også advare vennlige, koselige og forståelsesfulle naboer at i kveld blir det ikke fullt så mye låtlyrikk, men desto mer trøkk - som for eksempel Black Sabbath og/eller Led Zeppelin.
Sånn var det tidligere når Sølvreven var yngre og litt høy og mørk...

Men musikk brukes, eller misbrukes også noen ganger av snakkemaskiner på radio som kan holde på i timevis med intetsigende pjatt om uvesentligheter, og som bruker musikk mellom ordflommene for å trekke pusten - og for å gi lytteren endelig en liten pause. Enkelte ganger får de det ikke helt til, så de må snakke midt i låta eller fade den ut før den er ferdig.

Det finnes mange musikk-sjangre - og mange undersjangre av sjangre og undersjangre av dem igjen. Sjøl har jeg aldri likt begrepet sjangre. Musikk er musikk har jeg alltid tenkt - helt fram til de siste årene. 

Ny musikk i dag synges stort sett av ei ung og søt jente uten etternavn, kompet av et par datamaskiner. Musikken er "komponert" av unge programmører på gutterommet - og låtene ligner til forveksling på hverandre. Jeg må kanskje legget til alternativet; "programmører på jenterommet" så ingen føler seg krenka og/eller forbigått når de leser dette... 😉

Det virker som det ikke er noen som tør gå utenfor opptråkkede løyper i dagens populærmusikk. Alle utøvere har et vakkert ytre, skinnende hvite tenner og like pene sangstemmer som alle andre artister rundt samme alder.
I gamle dager hadde man mange artister som gikk utenfor løypene, og det er på den måten musikk utvikler seg!

Er det noen som tror at artister som Neil Young, Leonard Cohen, Janis Joplin, Ole Paus eller Bjørn Eidsvåg hadde kommet gjennom nåløyet til The Voice eller Idol i dag?
Eller hva med Bob Dylan eller Tom Waits?

Jeg liker å høre på vokalister som vet hva teksten de synger handler, om og mener det alvorlig - backa av ekte instrumenter og ikke programmerte datamaskiner som looper noen rytmiske greier som "spilles" av programmører.

Noen artister er musikere som spiller sine instrumenter og andre er pengemaskiner som er, som Zappa sang om i 1966 - only in it for the money...

Men uansett. Det finnes hundrevis av sjangre når det gjelder musikk - og alle har kommet og gått og endra seg for hvert år - eller tiår. Men som en gammal surpomp føler jeg at ny popmusikk er grei nok når det gjelder søte små piker (uten etternavn) som synger pent, men at det er pakka inn i 00011100 - altså DATAmaskin-generert backing er det om irriterer meg...
Vel at merke: Jeg er ikke imot data eller EDB som det het en gang.  Jeg starta med data mens det het MSDOS og Windows var ennå ikke funnet opp - men det jeg er imot er at det kalles musikk det disse nullene og ettallene klarer å lirke fram ved hjelp av flinke programmører.